Klokken er fem over ni, det er mandag morgen og jeg skal ringe en eiendomsmegler jeg aldri møtt og legge inn et bud på en leilighet. Ikke en hvilken som helst leilighet, men leiligheten MIN.

Den er akkurat passe stor, akkurat passe pent pusset opp, men med et par shabby detaljer som gjør at jeg kan få lov til å gå løs med maling og fliser og føle at jeg gjør den til min egen. Når den er min egen, altså.

Det eneste som står mellom meg og det lille vidunderet er en drøy million - og en samtale jeg ikke aner hvordan forløper seg.

I ren og skjær angst har jeg gått rundt meg selv i halve natt, ikke sovet noe særlig, og søker hjelp hos Påfyll i form av en dobbel macchiato som styrtes på stedet og en dobbel latte som kan tas med det siste lille stykket på vei til jobb.

Det er da det slår meg. Jeg har lært hvordan jeg skal balansere størrelsen på budet med det man har lyst til å gi, det man tror andre vil gi, og ikke minst hvor mange tusen man bør gå opp i forhold til de andre budgiverene for 1) å si klart fra at denne leiligheten er min (det bør være en betydelig sum) og 2) ikke presse prisen for mye (det bør ikke være en så stor sum allikevel) og koffeinet har en viss innvirkning på hvordan denne tankeprosessen foregår i hodet mitt. Men hva sier man egentlig når man ringer til eiendomsmegleren?