Det går snart ikke en eneste dag uten at det ligger minst én reklameavis fra en av de store elektronikkjedene i postkassen min. Og i de fleste tilfellene pryder minst én svær LCD- eller plasma-TV forsiden, med stadig høyere oppløsning, lavere priser og kontrastforhold som for lengst har passert 1.000.000:1.

Personlig er jeg eier av to slike flate kasser. Den ene, en 42-tommer LG plasma kjøpte jeg ny i 2005, den andre er en "liten " 37-tommer Toshiba LCD som jeg gikk til innkjøp av i fjor.

Og det er lett å rive seg i håret når jeg ser hvor mye mer man får for pengene nå enn for fire år siden. For den store plasmaen har bare én HDMI-inngang, og en oppløsning på beskjedne 848 x 480 piksler. Prisen var dessuten så høy den gang jeg kjøpte den, at jeg ikke er helt sikker på om min kone noen gang fikk vite den hele og fulle sannheten.

Men den gamle plasmaen gjør, utrolig nok vil mange sikkert tenke, fortsatt nytta for DinSides dataredaktør - og det til fulle. Det er nemlig slett ingen dårlig TV. Svart gjengis svart, farger og dynamikk er bedre enn på mange nye TVer jeg har hatt gleden og smerten av å betrakte, og detaljrikdom og skarphet på TV-bildene som overføres fra kabel-tuneren min er overbevisende. Gamlingen er fortsatt et naturlig midtpunkt i TV-stua.