Devil May Cry var på mange måter et banebrytende spill, der fokuset var kun på helt sinnsyk action, du spilte som en supertøff halvdemon Dante som slaktet millioner av ville monstre med enorme gønnere og et glis om munnen. Og jo mer stilfullt du fikk han til å gjøre det, desto mer poeng fikk du. Spillet var et blodbad uten like, og vi koste oss enormt. Oppfølgeren levde imidlertid ikke helt opp til standarden, det var for kort, for enkelt og manglet personligheten og sjarmen til det første spillet.

Nå er Dante tilbake for tredje gang, og han er i storform.

Esktremt

Spillet begynner med en intro som virkelig setter standard for resten av opplevelsen. Dante er så ekstremt ”over the top” harry og tøff i trynet at vi nesten ikke helt vet om vi skal le eller gråte. Men for det meste ler vi, utviklerne overdriver skikkelig og ironiserer over seg selv og de typiske spillfigurene. Så slutter introen og spillet begynner, og du verden for en start. Fra første sekund blir du angrepet av monstre etter monstre, de teleporterer inn og tar tilsynelatende ikke slutt. I løpet av de første ti minuttene av spillet møter vi allerede på en boss, og han knuser oss øyeblikkelig. Det var det. For en start.