Jeg var en gang en stolt og lykkelig eier av en temmelig stor CD-samling. Det vil si - jeg er fortsatt eier av den samme CD-samlingen, men er ikke fullt så stolt lenger.

Det begynte vel egentlig med ekteskap, huskjøp og en liten desputt om CD-samlingen skulle være stuens midtpunkt eller ikke. Overraskende nok fikk mine manne-argumenter gehør, og CDene forble i stuen temmelig lenge. Faktisk litt for lenge.

For på kort tid var to mennesker blitt til en familie på fire, og utfordringene stod i kø for den stolte CD-eieren. Samlingen ble regelrett herjet av fysiske virus. Å stå på en stol og rive CD for CD ut fra hyllene syntes enkelte var utrolig morsomt, spesielt hvis omslaget knakk og den sølvblanke platen rullet bortover gulvet. Siden har det blitt mange sprukne og tomme CD-omslag. Ripete plater har ligget i bunker på høyttalerne, og ruinene av det som en gang var fars stolthet stod hulter til bulter i det en gang så ryddige og fine biblioteket.

Jeg burde selvsagt vært flinkere til å passe på samlingen underveis. Men det hadde samtidig betydd vokting, kjefting og mye arbeid. Det hadde jeg verken tid, lyst eller ork til å holde på med i denne hektiske tiden. CDen ble den store taperen.