De fleste spillere med respekt for seg kan nok forhistorien om Doom utenat, men det skader jo ikke å friske opp minnet. Det originale spillet definerte førstepersonssjangeren tidlig på 90-tallet, før utviklerne id software gikk videre til Quake-serien. De siste årene har de imidlertid jobbet med det tredje spillet i Doom-serien, som på mange måter er mer en remake av originalen fremfor en oppfølger. Doom har aldri handlet om en sammenhengende historie uansett, så det er ikke så viktig hvor spillet passer inn kronologisk sett.

Det er ingen tvil om at spillet har vært blant de aller mest etterlengtede titlene på PC i historien – id software og deres 3D-guru John Carmack har snakket lenge om den fantastiske grafikkmotoren, samt hvordan spillet vil fokusere på en komplett og skremmende enkeltspilleropplevelse – noe utvikleren aldri har vært spesielt flink til.

Klart for terror

Så, PCen er ferdig oppgradert, Windows er reinstallert, lysene er slukket og gardinene trukket for. Vi har nettopp startet Doom 3. Begynnelsen av spillet har flere paralleller til den klassiske Half Life-introduksjonen: Vår navnløse helt har nettopp ankommet en svær forskningsbase på Mars, og vi tar oss tid til å titte rundt i fasilitetene, prate litt med andre marinesoldater og forskere og nyte den fantastiske grafikken. Snart får vi vårt første oppdrag – å hente en forsker som tydeligvis har gått seg vill – tilsynelatende bare rutine. Men før vi vet ordet av det går alt bokstavelig talt til helvete, og basen er plutselig oversvømt med demoner, dine gamle kolleger som er blitt forvandlet til zombier, det er lik og blod overalt. Hva skjer? Du blir sporadisk kontaktet av de få medsoldatene som fremdeles er i live, og en gang i blant treffer du også på en og annen forskremt forsker som gjemmer seg på et låst kontor. Men 99% av tiden er du alene mot de mest motbydelige skapningene vi har sett i et dataspill noensinne.