Drømmefall

SPILLTEST: Et av de mest prestisjefylte, norske spillprosjektene på mange år er ferdigstilt. Har Funcom klart å levere varene igjen?

Publisert
Sist oppdatert

Vi er egentlig drittlei av å høre om eventyrsjangerens død. Joda, pek og klikk-spillene er så godt som ikke eksisterende, med unntak av visse obskure produksjoner og emulatorer. Men eventyret lever i beste velgående, synes vi, det er mange der ute som setter pris på god historiefortelling og intelligent planlagte gåter. Ble fjorårets Fahrenheit forbigått i stillhet? Har det vært lite forhåndsomtale av Drømmefall? Nei. Eventyrsjangeren har det nokså fint, den.

Spørsmålet er hvorvidt utviklere klarer å modernisere sjangeren, å la være å dvele ved utdatert spillbarhet, men samtidig ikke introdusere unødvendige spillelementer. Fahrenheit, for eksempel, gjorde utrolig mye riktig, men samtidig plagde oss med irriterende actiondeler. Og Drømmefall insisterer på å la oss slåss, mens vi heller vil utforske. Men det kommer vi tilbake til.

Personlighet

Drømmefalls største styrke er uten tvil det sjarmerende persongalleriet. Vi stifter bekjentskap med Zoe Castillo, en lat, men trivelig jente bosatt i fremtidens Casablanca, og etter hvert treffer vi også den Lengste Reisens April Ryan og en mystisk skikkelse ved navn Kian. Spesielt Zoe er en karakter det er lett å like, og vi setter oss fort i hennes problemstillinger og blir engasjert i oppgavene hun påtar seg.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dinside er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer