Menneskeskapte klimaendringer er og har vært den store snakkisen de siste årene, og vi blir stadig påminnet om konsekvensene dersom vi ikke snart roer ned vår fråtsing i ressursene.

For de yngste i familien er det gjerne de jordnære tingene som vekker de største bekymringene, for eksempel om hva som vil skje med farmor i Bergen dersom havet skulle begynne å stige, eller om isbjørnene kommer til å invadere oss hvis Nordpolen blir isfri.

Vi voksne derimot, oppfordres til å gjøre det vi kan, for å bidra til at vinter blir vinter, og sommeren akkurat litt for kjølig, også i fremtiden. Mange bekker små blir en stor å får vi høre, og undertegnede prøver så godt han kan å sortere plast fra potetskrell, dempe temperatur og skru av lyset i rom jeg forlater, og bruke sparedusj - selv om den bråker noe infernalsk og gir meg følelsen av å bli pisket ren.

Og slik oppleves gjerne gevinsten av å være miljøbevisst mer som en straff.

Hvorfor skal det være slik? Det finnes en rekke enkle tiltak som i mitt hode ikke bare vil føre til en enorm gevinst for miljøet, men som umiddelbart vil oppleves som en gevinst også for meg.