En buss er i prinsippet en viderekobling av en del av pinnene på prosessoren. Disse pinnene kalles adressebussen og databussen. Adressebussen har ett antall linjer som avgjør hvor stort minneområde prosessoren kan håndtere. Databussen har et antall linjer som bestemmer hvor store ordlengder (8-bit, 16, bit, 32-bit osv.) dataene opptrer i.

På den opprinnelige PCen lå alle disse linjene lagt up på hovedkortet og var mer eller mindre direkte forbundet med prosessoren. Både tilleggskort og minnekort ble plassert i kontakter som var koblet til disse linjene.

Hastigheten på prosessoren og på bussen var den samme.

Etter hvert som prosessorhastigheten økte ble det nødvendig å skille minne, prosessor og tilleggsutstyr fra hverandre. Nye kretser ble konstruert som tok seg av kommunikasjonen mellom nye, separate busser og prosessoren.

Minnet ble først adskilt fra ISA-bussen når Compaq lanserte sin 386-PC i 1986. Derfor kunne prosessorhastigheten økes uten at dette influerte på ISA-bussen og tilleggskortene.

Etter hvert ble ikke ISA-bussen, med sin langsomme hastighet på 10 MHz, kapabel til å møte kravet for datatrafikken til skjermkortet. Derfor fikk skjermkortleverandørene igjennom en ny raskere buss som het VL-bus. Denne ble bare brukt til skjermkort.