Vi innrømmer at vi var litt skeptiske når det gjaldt utgivelsesdatoen for Max Payne 2. Oktober virket litt vel optimistisk med tanke på at spillet ble annonsert ganske nylig. Spesielt når vi tenker tilbake på det første Max Payne-spillet, som vi hørte om først i 1997, og ikke fikk spille før i 2001. Men heldigvis klarte finske Remedy, med god hjelp fra Rockstar Games og 3DRealms, å bli ferdig i tide denne gangen, og vi har tilbrakt de siste kveldene sammen med Max, Mona Sax, Alfred Woden og de andre personlighetene fra detektiv Paynes mørke univers.
Mørkere enn før
Nok en gang er det en deprimerende Noir-historie vi blir servert av Remedy. I det første spillet så vi Max' kone og barn bli brutalt myrdet, og det handlet om svik, dop og menneskets mørke sider. Alt fortalt med en overdrevet tone som noen elsket og andre avskydde. Max anno 2003 har ikke forandret seg mye. Han bor nå i en sliten leilighet i et langt fra koselig område av New York, og er tilbake i sin gamle jobb som etterforsker. Men selvfølgelig - en mistenkelig skyteepisode i et varehus er bare begynnelsen på nok et mørkt eventyr. Mange av karakterene vi møtte i det første spillet dukker opp igjen, og den mest markante er selvsagt Mona Sax, som denne gangen spiller en stor rolle som Max' partner og store kjærlighet.
Vi skal ikke diskutere historien i spillet videre - det er tross alt opp til deg å oppleve. Men en ting er klart, plottet er som før ganske fullt av klisjeer og nokså forvirrende, men likevel underholdende og spennende. Max Payne er et typisk historiebasert spill, og det nytter ikke å bare skyte seg gjennom alle brettene, her gjelder det å følge med på de små detaljene og få med seg nyanser.
Mer av det samme?
Akkurat som i det første spillet blir historien også fortalt via tegneserieruter samt filmklipp. Vi la også merke til at volden og språket i spillet er blitt en god del grovere siden sist, så om du har følsomme ører bør du nok finne deg et annet spill å spille.
Mekanikken i spillet er heller ikke dramatisk annerledes. Det er fortsatt tredjepersonsperspektiv, det renner fremdeles motstandere fra alle retninger og Max har fortsatt et formidabelt arsenal av våpen (alt fra 9mm pistoler, Desert Eagle, hagler, AK47 og MP5 til sniper-rifler). Og Max har fremdeles Bullet Time.
Bullet Time var blant mulighetene som gjorde originalspillet så genialt. Med ett tastetrykk går tiden saktere men du beveger deg fremdeles i sanntid og får god tid på å skyte fiendene. Det er imidlertid blitt gjort en del justeringer i den nye utgaven av Bullet Time, og nå går tiden saktere for hver motstander du dreper. I tillegg kan du bytte magasin mens du er i Bullet Time, og det går lynraskt. Og til slutt får skjermen en kul svart-hvit effekt.
I bunn og i grunn er spillbarheten veldig lik det forrige spillet. Det er snakk om ren action, med masse stil, som foregår i mørke og dystre omgivelser. Max Payne har alltid trives best i skitne bakgater og forfalne bygårder, og slike scener får vi mer av i oppfølgeren. Men Remedy tok seg god tid til å designe noen helt glimrende brett - spesielt det smågeniale fornøyelsesparkbrettet, brett der fokuset er på snikskyting, og noen brett der du får hjelp av tredjepersoner. Mange husker også de plagsomme dop-brettene fra det første spillet, disse er erstattet med surrealistiske drømmesekvenser, som faktisk er en interessant avveksling.
Skarp grafikk
En stor del av forandringer er av den kosmetiske sorten, men det betyr absolutt ikke at de ikke gjør inntrykk. Først og fremst er grafikken svært bra, og Max Payne 2 er faktisk noe av det peneste på PC-fronten akkurat nå. Motoren er fremdeles MaxFX som det første spillet bygde på, men den er blitt grundig omskrevet. Spillermodellene er langt mer detaljerte enn i det første spillet, og spesielt ansiktene ser meget realistiske ut. Remedy har alltid vært flinke med teksturer, og i Max Payne 2 er omgivelsene fantastisk fotorealistiske. Alt er tydelig, skarpt og ser virkelig ut. Et pluss er også at siden grunnsteinene i grafikkmotoren er relativt gamle, kjører spillet relativt bra selv på eldre PCer.
En nyhet som garantert vil få mye oppmerksomhet er at spillet bruker Havoc 2.0-fysikkmotoren. Det betyr at objekter i spillet får en egen vekt, og kan flyttes på og veltes av deg. I alle rommene du går inn i står det stoler, bokser, pappesker eller flasker som reagerer hvis de blir dyttet eller skutt. Det øker realismen betraktelig, da spillet ikke lenger er fullt av statiske objekter limt på plass av utviklere, men dynamiske gjenstander. Det endrer også spillbarheten noe, men ikke forvent at du kan utnytte omgivelsene til din fordel i noe særlig grad, dette er tross alt et rett-fram-skytespill.
Lyden i spillet er ikke spesielt ulik den forrige utgaven, vi har selvsagt de sedvanlige skytelydene og eksplosjonene, og skuespillerne leverer bra stemmeprestasjoner for alle karakterene. Musikken er mørk og stemningsgivende, og det totale resultatet er et spill som både visuelt og lydmessig ligner mer på en spillefilm enn noen spill har gjort tidligere.
Det er vanskelig å finne noe negativt med Max Payne - ja, spillet er kort og lineært, men det er også på et vis nødvendig for å opprettholde filmfølelsen. Men vi forstår at det er ikke er så ekstremt mye å hente hvis du har rundet spillet en gang - og det tar ikke mange kvelder å få det til. Du kan begynne på nytt med høyere vanskelighetsgrad, men det er stort sett det eneste.
Konklusjonen er klar: Max Payne 2 er noe av det mest intense du kan oppleve på din PC-skjerm per i dag, et voksent, seriøst spill med glimrende grafikk, heftig action og moden tematikk. Vi kan uten forbehold anbefale det til alle som likte det første spillet og som liker actionspill generelt. Og avslutningen leverer ingen tvil om at Max kommer tilbake, heldigvis!
Max Payne 2 kommer også til XBox og PlayStation 2 senere i vinter. Du kan også lese vår test av det første Max Payne-spillet.
