Kompaktkameraene fra Nikon kan deles opp i tre – Life-serien (som begynner på L) er først og fremst myntet på førstegangskjøperne, Style-serien (som begynner på S) på de designbevisste og Performance-serien (P, ja, Einstein) på de mest avanserte brukerne. L-serien fikk to nye tilskudd denne høsten – L5, som vi tester her, og L6, som er en mindre avansert variant. Vi synes nummerbetegnelsene er litt merkelige - både for L-serien og P-serien, er det det laveste nummeret i hver batch som er det beste, mens S-serien har høyere sifre på bedre kameraer. L2 er bedre enn L4, men L4 er dårligere enn L5, som igjen er bedre enn L6. P3 er bedre enn P4, men S6 er bedre enn S5. Snakk om å forvirre forbrukerne (og snakk om å forvirre leseren sin)!

Den største nyheten i forhold til L2 (og L4) som vi testet i vår, er at L5 nå har fått VR – Nikons optiske bildestabilisering. Med bildestabilisator vil kameraet kompensere for ustø hender, og du får derfor et bedre utgangspunkt når det gjelder å ta skarpe bilder uten stativ.

Lite brystlommevennlig

L5 er et klumpete kamera – vesentlig større enn Olympus Mju 750, selv om begge byr på 5x optisk zoom. Hos Nikon L5 betyr det at objektivet har en brennvidde tilsvarende 38-190mm, og som igjen betyr at du kan komme ganske tett innpå objekter som er et stykke unna, men at du ikke har all verden å gå på når det gjelder vidvinkel. For øvrig måler kameraet 97x61x45mm - nesten dobbelt så tykt som Olympus-kameraet. Dermed går det ikke akkurat lett i brystlomma, men til gjengjeld har du litt å holde i, og grepet er godt.

Bildestabilisatoren er også såpass effektiv at 5x zoom har en hensikt for håndholdte bilder – med rundt 3 trinns effekt, betyr det at du kan klare deg med rundt 1/25s lukkertid og få et skarpt bilde på full tele. Objektivet er for øvrig helt kurant med tanke på lysstyrke – gode f/2,9 på vidvinkel og ikke fullt så gode f/5,0 på tele. Det kan vi imidlertid ha forståelse for, siden brennvidden på tele er vesentlig lengre enn hva som er vanlig for kompaktkameraer. For øvrig er CCD-brikken 1/2,5” stor og har en oppløsning på seks millioner piksler. Makronærgrensen er 4cm.

LCD-skjermen er 2,5 tommer diagonalt og har en oppløsning på 115.000 piksler. Den har dermed ikke spesielt god skarphet, og der enkelte andre kameraer viser en litt oppskarpet variant av bildet som nettopp er tatt, er versjonen som forhåndsvises på L5 komprimert og fremstår som litt halvgrumsete. Baksiden ellers byr ikke på noen store overraskelser – de vanlige piltastene med OK-knapp, pluss knapper for meny, bildevisning og sletting av bilder. Som med de andre kameraene i denne serien, setter vi pris på at piltastene også fungerer som hurtigtaster til ofte brukte funksjoner, og avstanden mellom dem gjør at det er lett å kjenne seg frem dersom du befinner deg i konsertlokaler eller lignende.

Ansiktsgjenkjenning

På toppen av kameraet, derimot, har ting forandret seg. Ved siden av en innlysende utløserknapp, finner vi også to andre knapper – en for bildestabilisering og en for portrettbilder. Velger du å ta portrettbilde, aktiveres ansiktsgjenkjenningen, som kan kjenne igjen inntil tre ansikter og fokuserer automatisk på dem, uavhengig av om de flytter på seg - ikke like avansert som hos Ixus 850 IS, som kan gjenkjenne 7 ansikter. Bildestabiliseringsknappen bytter mellom avslått, påslått eller aktiv. Ved aktiv bildestabilisering vises også stabiliseringen på skjermen mens du komponerer bildet, mens den i normalmodus kun aktiveres i det du tar bildet.

På skråkanten mellom toppen og baksiden finnes det også en bryter som lar deg bytte mellom stillbilder, videofunksjon og scene-modus, der du kan velge blant en god håndfull ulike motivprogrammer.

Menyene er av samme type som andre kompaktkameraer fra Nikon. De er lette å lese, og de mest aktuelle funksjonene tilgjengelige fra forsiden. Kameraet har også et par velkjente Nikon-funksjoner: BSS (best shot selector) tar flere bilder så lenge du holder utløserknappen nede, og en algoritme velger da ut det "beste" bildet - i praksis det bildet som inneholder flest detaljer, men ikke nødvendigvis der alle smiler. Nikon har også en kjekk "D-lighting"-funksjon som lar deg fremheve skyggepartier i bildet, på samme måte som den vi finner hos Sony Alpha A100.

For en nybegynner gir L5 også god hjelp via motivprogrammene. Ikke bare kan du velge "sport", men du kan velge sport, for deretter å si at du er sportstilskuer, så setter kameraet på seriefotografering og kort lukkertid/høy ISO. Angir du landskapsfotografi, kan du for eksempel velge "utsiktsbilde", så vises hjelpelinjer slik at du får komponert bildet i tre deler, som er anerkjent som den beste komposisjonen for slike bilder. Vi synes også at menystrukturen har bedret seg siden den forrige generasjonen CoolPix-kameraer, og at også oversettelsesjobben virker å være bedre enn før.

Ytelse

CoolPix L5 er ingen racer, for å si det mildt, og sammen med det klumpete designet utgjør det kameraets to største svakheter. Når du har tatt bilde, blir det mye venting, og du kan ikke slå av forhåndsvisningen av bildet for å redusere ventetiden. Objektivet kommer også veldig tregt ut av kamerahuset, som gir en oppstart på 3,7 sekunder, og det er svært lenge å vente når du har dårlig tid - en undervurdert egenskap, mener mange.

Flere egenskaper er også tregere enn de fleste av konkurrentene - utløserforsinkelse på 15 hundredeler, mens mange i praksis ikke har noen, og 7 bilder på 10 sekunder er under middels godt (Ixus 850 klarer 17 og 800 IS klarer 20). Autofokusen er også blant de tregere av kameraene vi har testet i det siste.

Her er ytelsestabellen:

Bildekvalitet

Det Coolpix L5 mangler på ytelsesfronten, tar det igjen på bildefronten. Nikon har alltid vært gode på det viktigste punktet - bildekvaliteten. L5 tar meget gode bilder i de fleste forhold; kanskje spesielt utendørs - innendørs skulle vi gjerne ha sett litt bedre spredning på blitsen.

Bildestabilisatoren sørger for god bildekvalitet på bilder der den er hensiktskmessig, og som nevnt - 5x optisk zoom krever så absolutt en bildestabilisator skal du kunne ta gode, håndholdte bilder.

Lysmåleren er meget god og sørger for god eksponering i de aller fleste tilfeller - hvite himler var det veldig lite av; kun på et fåtall av bildene. Samtidig har kameraet en liten tendens til å undereksponere bildene slik at detaljer i skyggepartier forsvinner, men jevnt over blir resultatene meget bra.

Støynivået er heller ikke avskrekkende - selv på ISO 400, som er maksimum, er det ikke avskrekkende med støy, selv om reduksjonsalgoritmen tar vekk noen detaljer. Utsnittet til høyre er nedskalert 50% og viser litt av en moped tatt med ISO 400.

Konklusjon

Nikon CoolPix L5 er vanskelig å sette karakter på, men vi mener at det er flere kameraer i dette selskapet som er mer attraktive for folk flest. Imidlertid er det viktigste ivaretatt - kameraet er nemlig blant de som tar de beste bildene i denne prisklassen.

Det er allikevel en del å sette fingeren på, og på enkelte områder presterer kameraet såpass dårlig at det er blant de bakerste. Spesielt tenker vi på ytelsen, der vi på samtlige målinger får resultater som ligger et godt hakk bak de beste - det eneste unntaket er seriefoto, men der er det fortsatt er under middels raskt. I tillegg er kameraet markant større enn samtlige andre vi har testet i denne runden, og tykkelsen på 4,5 cm gjør at kameraet ikke kan legges ubemerket på innerlomma i dressjakka.

Tåler du tregheten og det klumpete designet, derimot, og er på jakt etter et brukervennlig kamera som tar gode bilder til en relativt hyggelig pris, bør du også vurdere Coolpix L5.