De første metodene for kopibeskytting av CDer var enkle. Fabrikantene produserte CDer på 700 MB og ingen CD-R plater kunne lagre mer enn 650 MB. Men denne metoden tok jo slutt da 700 MB CD-R plater ble allment tilgjengelig.

En annen metode var å manipulere innholdsfortegnelsen (TOC), slik at PCen leste at CDen inneholdt flere Gigabyte med data. Dermed var det umulig å kopiere dette på en liten CD-R...

Senere løsninger baserer seg på fysiske feil på selve CD-platen, gjerne i form av hull. Denne metoden gjorde at det ikke var mulig å brenne en kopi med samme feil.

Smarte løsninger

Etter hvert fant ivrige kodeknekkere ut at noen brennere hadde et instruksjonssett som kunne brukes til å lese feilene og skrive dem tilbake. Dette kalles ”raw reading and writing” og er basert på omgåelse av feilkorrigeringen som alle CD-lesere bruker. Riktignok var disse egenskapene bare forbeholdt enkelt typer brennere, og det er fremdeles slik.

Programmer som Clone CD, Blindwrite og CD-Mate ble svært populære, men produsentene svarte med nye metoder. ATIP-koden, som innholder data om CD-R platen og sub-kanalene, som inneholder tilleggsinformasjon, ble også sjekket av programvaren, for å skille mellom original og kopi. Det resulterte i at de populære programmene ble oppdatert til å håndtere dette også - og karusellen roterte videre.