Med Mju-serien har Olympus vært flinke til å kombinere kompakt og robust design med god brukervennlighet og bra bilder. For den uinnvidde er mju, eller my på norsk, den greske bokstaven (µ) som symboliserer mikro (”milliondel”) i matematikksammenheng.

Og det er ingen tvil om at tradisjonen fortsetter - Mju 700 er lite og elegant, med linjer som selv får fremmede til å kommentere at ”det der var jammen et fint lite kamera” når vi er ute på knipsetur. I likhet med andre kameraer i denne serien er det også over middels robust, og tåler en vannsprut eller litt snø dersom du tar det med ut på tur – i likhet med sine Mju-søsken.

Med beskjedne mål på 9,6 x 5,6 x 2 cm, byr kameraet på 7 megapiksler (3.072 x 2.304) fordelt på en svært liten CCD-brikke på bare 1/2,3 tommer. Ser vi på optikken har kameraet 3x zoom, som for 35mm-kameraer tilsvarer en brennvidde på 37-111mm. Objektivet er ikke spesielt lyssterkt, med maksimal blenderåpning lik f/3,4 på vidvinkel og f/5,7 på tele. Det er ganske svakt selv for et lommekamera.

Kameraet slås på med en liten knapp på toppen og er klart til dyst etter 1.7 sekunder. Den store LCD-skjermen på 2,5” har en oppløsning på 115.000 piksler og er utstyrt med såkalt BrightCapture-teknologi, som gjør at den selv i nattlys vil kunne vise lyssterke bilder. Vi tok en test på et mørkt vaskerom mot et Canon G3-kamera, og det var faktisk stor forskjell! 115.000 er litt i minste laget for en såpass stor skjerm, men bildeoppfriskningsraten er generelt god.

Ekstremt brukervennlig

Etter noen minutters bruk, kommer kameraets store styrke frem – det er ekstremt brukervennlig. Knappene er godt plassert, og så å si alle knappene kan brukes som snarveier når du tar bilder, som for eksempel til styring av eksponeringskompensasjon, blits, makro og selvutløser. Hovedmenyen består av inntil ni ikoner med tekst (avhengig av hvilken modus kameraet står i) og er lettfattelig og grei. Her har virkelig Olympus skjerpet seg!

I tillegg benyttes et hjul for å skille mellom ulike modus som fotografering, bildevisning, film etc. Ett av valgene på hjulet gir deg en liste med 23 ulike motivtyper i LCD-displayet, som hver er illustrert med et bilde. Her finner du de vanlige innstillingene som portrett, landskap, nattlys etc., men også litt mer spesielle som for eksempel stearinlys og gjennom vindu.

For nybegynnere finnes også en egen ”guide”-meny, som ramser opp en håndfull vanlige problemer og hvordan de løses. For eksempel kan det være at du vil ta et portrettbilde der bakgrunnen blir tåkete - da velger du ”blurring background”, for deretter å få tips om å zoome helt inn. Trykker du ok til dette, gjøres det automatisk for deg – snedig! Av andre valg kan nevnes redusering av røde øyne, bilder i motlys og motiver i bevegelse.

Kameraet har også et par andre fikse funksjoner. Du kan få opp en kalender med et lite miniatyrbilde for hver dag slik at du raskt kan finne tilbake til gamle bilder. I rediger-menyen kan du nedskalere bildet, fjerne røde øyne (det fungerte faktisk overraskende bra), sette på en ramme og til og med lage en kalender! Sistnevnte fungerer ved at du velger en måned, bilde og layout, og på et lite øyeblikk har du en helt grei kalender med ditt eget bilde.

Minnebrikke og batteri ligger gjemt på undersiden av kameraet, ved siden av feste til stativ. Kameraet bruker xD-minnekort, som er de dyreste kortene på markedet; faktisk er en 512MB-brikke i skrivende stund nesten dobbelt så dyr som en tilsvarende CompactFlash-brikke, og siden kameraets internminne kun er på 19MB, er det obligatorisk med ekstra minne. Som med flere andre lommekameraer, må batteriet tas ut og plasseres i en krybbe for oppladning.

Det finnes heldigvis et uttak på siden som både er til USB og strømadapter, men sistnevnte må du i så fall skaffe på egen hånd. Dette uttaket er godt beskyttet av et gummilokk som sitter som støpt, og det var virkelig en utfordring for korte herrenegler å få åpnet det de første gangene.

Kameraet er tilsynelatende også utrustet med en bildestabilisator, men alt denne gjør er å øke følsomheten, og det bidrar ikke alltid til at bildet blir bedre. Kameraet har for øvrig støtte for ISO-verdier opp til 1600, som kan stilles manuelt i trinnene, 64, 100, 200, 400, 800 og 1600.

Bildekvalitet

Og vil kan jo begynne med nettopp ISO-verdiene. Under har vi tatt bilde av samme motiv med samme lysforhold, men med ulik følsomhet:

Som det fremgår av bildet, er det lite støy til og med ISO 200. På ISO 400, derimot, begynner støyen å gjøre seg synlig, og på 1600 er det ubrukelig. Legg merke til at det ikke er så stor forskjell på 400 og 800. Dette er relativt gode resultater; i hvert fall sammenlignet med Konica Minolta X1 som vi testet tidligere denne uken.

Makromodusen er mindre imponerende, og med ”super macro mode” klarer ikke kameraet å fokusere nærmere enn åtte centimeter fra motivet. Det er litt i svakeste laget.

Derimot er autofokusen ganske rask; særlig i godt lys, der den bruker noen få tideler på å fokusere. I dårlig lys, derimot, tar det ofte rundt sekundet, og kameraet har problemer med å klare fokuseringen når det lirer mot kveld i stua.

Kameraet tar generelt greie bilder og gjengir farger på en naturtro måte – nesten litt undermettet enkelte ganger, men jevnt over bra. At objektivet er såpass lyssvakt (f/3,4) kompenseres for med lengre lukkertider, som gjør at det blir vanskelig å ta skarpe bilder. Dette kan selvsagt bøtes på ved å velge en høyere ISO-verdi, men støyen blir da såpass synlig at det ikke blir pent å skrive det ut i større format enn 10x15.

Uskarphet i hjørnene er også et problem – på bildet under legger vi merke til at skarpheten avtar oppover mot høyre i bildet (utsnittet er skalert 50%). Til gjengjeld finner vi liten kromatisk feilbrytning. Vi opplevde også at kameraet slet i snøværet, og at det i mange bilder ikke klarte å skille mellom ulike hvitnyanser.

Tar vi frem stoppeklokka, oppnår µ 700 gode resultater. Vi er spesielt fornøyde med bufring og hurtighet, og kameraet tar fjorten bilder (uten blits) i beste oppløsning på snaue fire sekunder. Med blits går det naturligvis tregere, men ikke dårligere enn at den fyrer av hvert halvannet sekund. Følgende tabell oppsummerer de vanlige testene våre:

Konklusjon

Olympus Mju 700 er et usedvanlig lite og lekkert kamera med utradisjonelle designlinjer. Det tar generelt greie bilder, men sliter med det enkelte andre kameraer i denne klassen også sliter med: Objektivet blir for lyssvakt, som gjør at man må kompensere med høyere ISO, lengre lukkertider eller en kombinasjon. Automatikken velger her lengre lukkertider, og det er derfor vanskelig å ta skarpe bilder i dårlig lys. Når det er sagt, skal det sies at kameraet er særdeles brukervennlig og gjør det bedre enn gjennomsnittet ytelsesmessig, og for deg som ikke kommer til å fremkalle bilder større enn 10x15cm uansett er det kanskje vel så viktig?