Rainbow Six-spillene har alltid vært det ypperste innen realistiske førstepersonsspill, der ett skudd dreper og du må ta hvert skritt med ytterst forsiktighet.
Raven Shield, det nyeste spillet i serien, lever definitivt opp til de klassiske forgjengerne, selv om det absolutt ikke er et spill for alle. Her kreves det tålmodighet, presisjon og forsiktighet Quake-strategier fungerer ikke i Rainbow Six-universet.
For de som ikke er kjent med hva spillene handler om: Rainbow Six er de beste av de beste, en topptrent antiterrorstyrke hvis oppdrag går stort sett ut på å eliminere terrorister, frigjøre gisler og benytte seg av all slags tøff teknologi. Selv om actionelementet er en viktig del av spillet, er Raven Shield ikke minst et strategispill. Før hvert oppdrag må du nemlig planlegge hvilken rute lagene skal ta og hvilket utstyr du skal ha med deg. Underveis har du kontroll over dine lagkamerater, og kan blant annet be dem åpne dører og rense rommet for terrorister, mens du selv venter i fred og ro på at de gjør seg ferdig.
Ikke nok Tom Clancy
I likhet med Splinter Cell og Ghost Recon er også Rainbow Six basert på Tom Clancys bøker. I motsetning til de andre spillene er imidlertid bakgrunnshistorien mindre viktig her. Det er noen slemme nynazister som skal ta over verden, men vi bryr oss ikke så mye om det, spillet fokuserer først og fremst på selve oppdragene fremfor historiefortelling. Litt synd egentlig, Raven Shield ville nok vært enda mer komplett med en skikkelig historie man brydde seg om.
Spillbarhet er viktigst
Som vi allerede har sagt, er Raven Shield annerledes fra de aller fleste actionspillene på markedet. Taktikk, strategi og planlegging er stikkordene, og skal du overleve oppdragene må du legge om tankegangen.
Før du starter oppdraget må det altså planlegges. Du kan ha opptil tre lag med i kampen, og du har en viss grad av kontroll over samtlige. Før du begynner kan du også velge hva slags beskyttelse soldatene skal bære (lett, middels eller tung), samt hvilke våpen og utstyr de skal ha med seg. Det er mange våpen å velge mellom, og hver soldat får ha med seg ett tungt våpen (maskinpistol, rifle, hagle) og en pistol. I tillegg kan soldatene bære på granater, tåregasspatroner, røykbomber og sprengstoff som kan festes til veggen, og de er også utstyrt med nattkikkert samt en innretning som signaliserer hjerteslag, slik at du kan sjekke om det befinner seg personer bak en vegg, for eksempel.
Neste steg er oversikten over brettet. Du kan sette opp ruten lagene skal følge, om de skal være offensive eller snike seg forsiktig frem og bare skyte hvis de blir beskutt, og du kan til og med beordre lagene å bruke granater eller røykbomber på visse steder.
Planleggingsfasen er ganske komplisert, og krever tid å bli vant til. Men det er denne planleggingen som er spillets hjerte, og velger du å forbigå den går du glipp av en stor del av helheten. Du kan nemlig begynne oppdraget uten å sette opp rutene men det blir ikke fullt så gøy.
Mens du spiller, blir du hele tiden orientert om retningen du skal bevege deg i, takket være praktiske piler som viser veien.
Selve oppdragene foregår for det meste innendørs, og er stort sett meget utfordrende. Det holder med ett velrettet skudd og du dør. Det er heller ikke mulig å lagre underveis i brettene, så har du mistet halvparten av laget er det egentlig like greit å begynne oppdraget på nytt. Du blir nødt til å hele tiden holde øyene og ørene åpne, fordi ett feilsteg kan bety døden for en eller flere lagkamerater og det har du ikke råd til.
Du kan til enhver tid beordre laget ditt foran deg for å ta seg av eventuelle terrorister, og det gjøres ved hjelp av en enkel meny du får opp ved å trykke på en knapp.
Den kunstige intelligensen til både medsoldater og terrorister er tilfredsstillende, selv om vi har sett begge sidene gjøre noen skikkelig dumme tabber. Alt i alt er de likevel smarte nok til å forsvare seg selv og reagere på mistenkelige lyder.
Enkeltspillerdelen av spillet er spennende, intenst og krevende. Den er også ganske kort, men du kan alltids gå tilbake til oppdrag du allerede har klart og prøve igjen med annerledes strategier, annet utstyr eller høyere vanskelighetsgrad.
Morsomst på nett?
Raven Shield byr på, i tillegg til enkeltspillerdelen, på en meget solid og underholdende multiplayermodus. Vi har faktisk tilbrakt langt mer tid på nett enn med de egentlige oppdragene, og det er lenge siden vi har hatt det så gøy. Det er flere måter å spille på, fra alle mot alle eller to lag mot hverandre, til mer kompliserte eskorteringsoppdrag eller gisselfrigjøring. Ett skudd-filosofien gjelder også på nett, og det gjør lagkampene til langt mer intense opplevelser enn det man er vant til fra de fleste andre deathmatch-baserte spill.
Teknisk flott
Rainbow Six-spillene har ofte blitt kritisert på å ligge litt etter utviklingen på grafikksiden. Slik er det ikke lenger, for nå er Unreal-motoren blitt lisensiert, og det ser svært så flott ut. Noen av interiørene er ganske enkle, men utendørsscenene er nydelige, spesialeffektene er imponerende, og spesielt animasjonene er av topp kvalitet. Detaljnivået på dine lagkamerater er også meget bra.
Lydbildet er også viktig, da det ofte handler om å ikke bli oppdaget av terrorister. Derfor skal du passe på å lage minst mulig lyd selv, samtidig som du hører etter lyder som eventuelt lages av fiendene. Et surroundanlegg anbefales virkelig hvis du skal få full utbytte av Raven Shield.
Konklusjon
Raven Shield er ikke blitt noen enorm revolusjon i forhold til de eldre spillene i serien. Det er rett og slett større, bedre og slemmere. Noen nye elementer er blitt lagt til, naturligvis, men alt i alt er det snakk om mer av det samme. Dette er jo selvsagt et kompliment, og fansen av serien vil nok elske Raven Shield. Som vi allerede har sagt, dette spillet krever en god del tålmodighet men ofrer du litt tid og krefter får du en gaming-opplevelse av ypperste kvalitet.
