De aller fleste spillere med sansen for skrekk og grøss kjenner til den lille, tilsynelatende idylliske byen Silent Hill. Serien har på mange måter konkurrert med Resident Evil, og etter manges mening, kommet seirende ut. Skaperne av spillet har virkelig mestret å skape ekte, uhyggelig stemning, sinnsyke monstre og vanvittige bakgrunnshistorier. Det fjerde spillet i serien følger for så vidt den samme oppskriften, men samtidig endres spillbarheten og spillet blir tilføyd nye elementer.

Mislykket fornyelse

For det første foregår ikke spillet i Silent Hill i det hele tatt, men i nabobyen South Ashfield. Spillets helt, Henry Townshend, blir plutselig innelåst i sin leilighet av mystiske krefter, uten mulighet til å kontakte omverdenen. Hverken telefon eller TV fungerer, og han klarer ikke å kontakte sine naboer, samtidig som noen skyver inn mystiske beskjeder under døren.

For det andre er fokuset av spillet skiftet fra gåter og utforskning til kamp. Det er selvsagt fremdeles massevis av mer eller mindre kompliserte gåter som må løses, men du vil slåss mye mer enn før. Og det er kanskje her spillets største feil ligger. Silent Hill er absolutt ikke egnet som et slåssespill – kameravinklene gjør det vanskelig å se fienden, og Henrys trege reaksjoner og lite responsiv kontoll gjør det vanskelig å treffe. Dette frustrerte oss ofte enormt, rett og slett fordi det føles som om utviklerne sitter fast i spillteknikker som hører 1990-tallet til, med fastsatte kameraer og vrien kontroll. På den andre siden liker vi for eksempel at du nå kan slå hardere hvis du trykker angrepsknappen inne lenger.