Om du liker designet på Sony T50 er smak og behag - noen mener at kameraet er stygt og at mekanismen for å starte opp kameraet er litt jalla. Vi hører til den andre gruppa. T50 er etter vår mening et av de stiligste kompaktkameraene på markedet om dagen, og hold fast, jenter - det kommer også i kirsebærrødt.

Det er flere ting å like ved dette kameraet, blant annet:

• En stor, trykkfølsom skjerm som måler 3 tommer (7,6cm) over diagonalen. Trykkfølsomme skjermer er ikke bare laget for å imponere kompisene, men har faktisk noe for seg også, kameraet er veldig brukervennlig, på bekostning av fete fingeravtrykk, men der er det vanskelig å få i pose og sekk.
  
• Vi drister oss til å påstå at det ikke er noen kameraer som er raskere klart til bruk hvis du også regner med tiden du faktisk bruker på å finne på-knappen – på T50 skyver du bare et lokk ned og vips, så er det klart - reine Lucky Luke!
• Batteriet rekker til cirka 400 bilder og viser på minuttet hvor lenge det er igjen til det tar kvelden.

Lyssvak optikk

Utseendemessig er T50 svært likt forgjengeren, DSC-T30, som vi testet tidligere i år. Kameraet har et kompakt, slankt ytre, med innfelt optikk som ikke stikker ut av kamerahuset når du slår på kameraet. Fordelen er raskere oppstart - ulempen, i dette tilfellet, er at objektivet kun har f/3,5 som største blender på tele, og det betyr at kameraet bare slipper inn 64% av lyset som det et f/2,8-kamera gjør på vidvinkel. Det igjen, betyr at kameraet må bruke lenger lukkertid eller høyere ISO-verdi. Til gjengjeld er tele-enden lyssterk med f/4,3 som største blender. For øvrig er det Zeiss som står for optikken i kameraet.

Brennvidden er også noe begrenset, med 35mm-ekvivalens på 38-114mm, som er nokså trangt. Objektivet er plassert ganske langt oppi hjørnet, men uten å bli forstyrret av venstre langfinger når du holder kameraet med to hender. Makronærgrensen er 1cm, som gir mange morsomme muligheter. CCD-brikken er for øvrig 1/2,5" stor og har en oppløsning på 7,2 megapiksler.

Til side for objektivet, mot midten av kameraet, er blitsen plassert - helt ute av faresonen for finger-i-veien-syndromet. Autofokuslampen (rød, som kameraet bruker flittig) er også plassert nesten inntil objektivet, og i displayet vises det med en gang om lysforholdene er såpass svake at kameraet kommer til å bruke det røde lyset.

Når kameraet ikke er i bruk, er objektivet beskyttet av et deksel, som skyves ned for å slå på kameraet, men det finnes også en egen av og på-knapp dersom du foretrekker å bruke det i stedet. Ved siden av den finner vi en stor utløserknapp, og en knapp for å (de)aktivere bildestabilisatoren.

Ved siden av zoomkontrollen, finnes det kun to knapper bak på kameraet. En for å velge hva som skal vises på LCD-skjermen (inkl. levende histogram), og én for å aktivere det berøringssensitive menysystemet. LCD-skjermen tangerer de største på dette markedet med 3" og 230.000 piksler, som også er den høyeste oppløsningen produsentene opererer med pr. i dag.

Brukervennlig, også i mørket

Det berøringssensitive menysystemet fungerer utmerket. Et trykk på knappen, så vises de mest aktuelle innstillingsmulighetene, som blits, makro, selvutløser etc. Velger du å sette kameraet i P-modus i stedet for auto, får du med valg som eksponeringskompensasjon og fokusmetode - på sistnevnte kan du velge spotfokusering og angi punktet ved å trykke på skjermen, på samme måte som på Sonys videokameraer. Et trykk videre inn i menysystemet gir deg mer avanserte valg som ISO, rødøyeblits etc.

Også når du blar i bilder du har tatt, trykker du på skjermen for å bytte fra et bilde til et annet. Du kan også ta frem menyen og foreta redigering, der du også kan tegne på bildet, fortrinnsvis med en stylus, som dessverre ikke følger med. Du kan også sette opp et lysbildeshow med musikk til, der transisjonene faktisk er ganske stilige. Musikken kan du laste inn på minnebrikken når du kobler kameraet til PCen.

Zoomkontrollen har for øvrig 30 trinn - veldig mange på et lommekamera (i hvert fall med bare 3x zoom), som gir deg muligheten til å komponere et presist utsnitt. Zoomen er ganske treg når du holder knappen inne, og kameraet bruker over to sekunder på å zoome helt inn. Øverst på kameraet bytter du mellom innspilling, avspilling og filmmodus.

T50 byr på elektronisk bildestabilisering i form av Sonys SteadyShot-teknologi, som kombineres med høy ISO; maksimalt ISO 1000. Det medfølgende Lithium info-batteriet viser, som nevnt, nøyaktig hvor mange minutter som gjenstår av batterilevetiden (400 bilder etter CIPA-standarden). Snedig.

Ytelse

Som nevnt over er kameraet veldig raskt klart til dyst. Bevegelsen der du bare skyver lokket ned, gjør at du lett kan slå det på i det du drar det opp av lomma, og siden optikken heller ikke skal ut av kameraet, bruker det bare 1,4 sekunder fra du skyver til det er klart. Det hele er veldig smidig og raskt.

Dessverre er ikke alt like bra når det gjelder ytelse. På vår stoppeklokketest i ganske god innendørsbelysning mot et kontrastrikt objekt 3m unna, scorer kameraet riktignok ganske godt, men reelt er det veldig tregt når belysningen dempes. Dette fikk vi se ved at vi dimmet lyset i rommet - fra 1,2 sekunder på tele, hoppet autofokusen opp på 2,7 sekunder, og det er nærmere realiteten når du tar bilder innendørs på ettermiddagen, på fest og lignende.

Her er den fullstendige ytelsestabellen:

Bildekvalitet

Vi var langt på vei tilfreds med bildekvaliteten på T30, og T50 fortsetter den gode trenden. Spesielt synes vi lysmåleren er svært god, og så og si alle bildene vi har tatt har fått en meget god eksponering.

Støynivået er det heller ikke så mye å si på - over middels godt, selv om det er et stykke igjen til Fujiifilm F30. Automatikken har en tendens til å legge seg på ISO 320 ved innendørsfotografering, som synes som et godt nivå å ligge på, der balansen mellom støy og detaljtap er akkurat passe. På ISO 400 er bildekvaliteten noe svakere, men 800 og 1000 har såpass mye fargespill og tap av detaljer at det i praksis blir lite nyttig annet enn til webbruk og små utskrifter. Under ser vi tapet i kvalitet mellom ISO 400 og ISO 800 (kameraet står her på stativ).

Objektivet har både positive og negative egenskaper - det er lite kromatisk feilbrytning i bildet, og bildene har god skarphet (selv om de avtar i takt med høyere ISO-verdier). Mot kantene ser vi at bildet blir uskarpt, men ikke like ille som enkelte konkurrenter. Den svake lysstyrken på vidvinkel er imidlertid en ulempe som gjør at kameraet må ty til litt høyere ISO-verdier/lukkertider enn om lysstyrken hadde vært for eksempel f/2,8.

Konklusjon

Også denne gangen er vi godt fornøyde med kameraet fra Sony, men prislappen på 4.000 kroner er i dyreste laget. Cybershot T50 er først og fremst for den designbevisste som vil ha et kamera med en høy gadgetfaktor (=trykkfølsom skjerm), men som samtidig vil at bildekvaliteten skal være over middels god. Vi vil også trekke frem batterilevetiden – 400 bilder etter CIPA-standarden med minuttvisning av gjenstående levetid, som et positivt punkt ved dette kameraet. Kameraet er også kjapt klar til dyst - skyv lokket ned og halvannet sekund senere er det bare å knipse i vei.

Noen skjær finnes allikevel i sjøen - den nevnte prisen er én ting, men autofokusen bruker også i overkant lang tid på å finne frem i dunkel blelysning, selv med hjelp fra en nokså sterk autofokuslampe. Objektivets lave lysstyrke gjør også at du blir nødt til å bruke litt lengre lukkertider eller høyere ISO-verdier enn mange andre kameraer i denne klassen.