Vi har alltid hatt sansen for Splinter Cell, digget å leke i skygger, sniksyte terrorister og være del av politiske kamper med uante konsekvenser. Det første spillet var sjokkerende bra, og brukte lys og skygger på en måte vi aldri hadde sett tidligere. Samtidig hadde det et spennende, tungt politisk plott skapt av forfatteren Tom Clancy. Oppfølgeren, Pandora Tomorrow, var for det meste mer av det samme, men introduserte en nyskapende og flott flerspillermodus som puttet deg i rollen som enten spioner eller leiesoldater. Chaos Theory tar det hele videre.

Tilbake til skyggene

På mange måter er jo også Chaos Theory ”mer av det samme” – Sam Fisher må nok en gang snike seg inn i militærbaser, kontorer, leiligheter, et skip, en bank, og så videre. Han må gjemme seg i skyggene og forsøke å ta ut vaktene så stille som mulig, hacke seg inn i databaser og samle informasjon. Grunnsteinen i spillet er likt, men det er så mange nyheter at dynamikken er kraftig forandret og det hele føles som en ny opplevelse.

Historien i denne omgang er den sedvanlige blandingen av spionasje, storpolitikk og intriger, og konsentrerer seg om konflikt mellom Nord- og Sør-Korea som etter hvert eskalerer til full krig. Spillet foregår over 10 store brett som tar oss til varierte og flotte steder, fra Sør-Amerika, gjennom New York til Asia. Selve plottet er kanske ikke verdens mest spennende og fortelles gjennom greie filmsekvenser mellom brettene, men det fascinerende er hvordan ting utvikler seg gjennom oppdragene.