Splinter Cell fra UbiSoft ble sluppet med brask og bram i fjor høst, og toppet raskt salgslistene for XBox-spill. Velfortjent Splinter Cell levde virkelig opp til forventningene. Nå har UbiSoft konvertert spillet til PC, og selv om det i grunn er samme spill, er versjonen så bra at den er verdt en egen omtale.
En kort oppsummering for deg som ikke har fått med deg hva Splinter Cell handler om: Forholdet mellom USA og den tidligere Sovjet-republikken Georgia er tilspisset etter at to amerikanske agenter som infiltrerte systemet til den nye presidenten i landet, forsvant. USA vil gjerne vite hva som skjedde med dem, men på en mest mulig diskret måte. Derfor sender de inn deg, Sam Fischer.
Sam er en topptrent og erfaren spesialagent, og utstyrt med en mengde høyteknologiske gadgets må han finne ut hvor agentene er blitt av. Naturligvis kommer du på sporet av en mye større intrige, og plutselig må en krig avverges. Det er ikke uten grunn at Tom Clancys navn figurerer på omslaget til spillet, for historien er som hentet rett fra en av hans noveller. Spionasje, storpolitikk, terrorisme og diplomatiske kriser er stikkordene.
Hva er nytt?
Når det gjelder innholdet er det egentlig ingen forskjell mellom XBox- og PC-versjonene. Historien, oppdragene, grafikken og spillbarheten er identiske. Likevel er det visse endringer som gjør det hele mye mer fornøyelig på PC-plattformen.
For det første er kontrollsystemet, naturlig nok, annerledes. Vi trodde at Splinter Cell fungerte bra med XBoxens kontroller, men det var i gamle dager. Den klassiske tastatur og mus-kombinasjonen som PC-versjonen bruker er nemlig helt perfekt til denne typen spill, som krever total presisjon. Vi husker alle de gangene vi slet med å skyte i stykker et lite lys i XBox-versjonen, eller ikke klarte å snike lydløst rundt, bare fordi kontrolleren ikke var nøyaktig nok. Slike problemer eksisterer ikke lenger når du sikter med musen, treffer du alltid.
UbiSoft har lagt inn en genial måte å justere ganghastigheten på. Du bruker rett og slett musens scrollehjul beveger du hjulet et par hakk fremover, beveger Sam seg fortere. Noen hakk tilbake, og Sam lister seg sakte og lydløst frem. Det fungerer utmerket.
En annen, hyggelig nyhet, er at du kan mellomlagre hvor som helst i spillet. XBox-versjonen hadde kontrollpunkt underveis som lagret for deg, men nå kan du lagre så mye du vil. Ja, denne muligheten dreper kanskje litt av spillets spenning, men vi synes av Splinter Cell på XBox rett og slett var litt for vanskelig til tider, og det å måtte gå helt tilbake til siste kontrollpunkt hver gang du døde kunne fort bli irriterende. Nå som du kan mellomlagre når som helst, blir spillet litt enklere men fremdeles mer enn krevende nok.
Grensesnittet er også blitt enklere å ha med å gjøre. Du bruker musepekeren for å velge våpen eller gadgets du vil bruke, og det fungerer selvsagt mye bedre enn den noe upraktiske løsningen XBox-utgaven hadde.
Disse forbedringene gjør at PC-utgaven rett og slett er mindre frustrerende, mer strømlinjeformet og mer gøy å spille.
Litt om spillbarheten
Som de fleste sikkert har fått med seg, handler Splinter Cell om sniking, infiltrasjon og være mest mulig usynlig. Det dynamiske lyssystemet gjør at du kan utnytte skygger for å holde deg skjult, og en synlighetsmåler viser deg til enhver tid hvor synlig du er. Er det for lyst i et rom, er det bare å skyte lysene i stykker.
De fleste oppdragene foregår rundt eller på innsiden av diverse kontorbygg. Uansett hvor du befinner deg, kan du være sikker på én ting det er alltid bevæpnede vakter i nærheten. Du kan gjerne forsøke å komme deg uhørt forbi dem, men da må du selvsagt sørge for å holde deg musestille og unngå lys. Ofte er den beste løsningen å rett og slett fjerne vaktene for godt, men også dette må gjøres forsiktig. Du kan snike deg bak fiendene, ta tak i dem, dra dem til et mørkt sted og slå dem bevisstløse. Av og til kan du også avhøre dem, og en smart taktikk, hvis det er flere fiender i nærheten, er å bruke dem som menneskelige skjold. Du har selvsagt skytevåpen på deg, og til tider er du bare nødt til å skyte for å drepe. Men dette skal unngås så langt det er mulig.
Den mest fryktede lyden i Splinter Cell er den umistenkelige bassnoten som advarer deg om at noen har lagt merke til deg. Det er denne lyden du skal unngå å høre ved å skyte vekk lys, overvåkningskameraer, fjerne plagsomme vakter og generelt være ytterst forsiktig. Det er det spillet handler om, og det er det som gjør spillet så vanvittig spennende. Riktignok må du smøre deg med en del tålmodighet, da det kreves noe venting i skygger, mens vaktene kikker rundt og ser etter deg. Men det er desto mer givende når du endelig klarer å liste deg ubemerket forbi tre leiesoldater med AK-47.
Den kunstige intelligensen til fiendene er relativt god. Vi fant likevel noen feil, da lik vi etterlot midt i veien likevel ikke ble oppdaget selv om vaktene så rett på dem, eller da vi ble sett selv om vi var i fullstendig mørke. Feilene er imidlertid ikke plagsomme, og generelt fungerer motstandere meget bra.
I gadget-himmelen
Sam Fischer er utstyrt med dingser som ville gjort James Bond misunnelig. Hans høyteknologiske drakt har innebygd nattsikte, som er helt essensielt i mørke områder, samt en temperaturfølsom modus, som vi ikke brukte så ofte, men som likevel er nødvendig noen ganger. Litt lenger ut i spillet finner vi et gevær som i tillegg til å drepe kan skyte ut prosjektiler som ikke skader målene, bare uskadeliggjør dem. Du kan også benytte deg av et lite kamera som kan snikes inn under dørene, små kameraer du kan klistre på vegger og som overvåker området for deg, langdistansemikrofon for å ta opp mistenkelige samtaler, miner, granater og gassbomber. Noe for enhver anledning, altså.
Utenom mengder av kult utstyr har Sam også imponerende mange bevegelser. Vi har allerede nevnt at han kan dra med seg fiender og slå dem ut, eller bruke dem som skjold. Sam kan også klatre nedover stiger og piper, klatre over gjerder, rappellere ned fra vegger, dobbelthoppe for å nå høyt plasserte mål, og kanskje den mest imponerende bevegelsen: splitthoppet. Du kan selvsagt trekke ditt våpen uansett hvilken stilling du er i.
Enda penere grafikk
Splinter Cell på XBox var et meget vakkert spill. På en god PC ser det hele enda bedre ut, takket være PC-skjermens høye oppløsning og skarphet. Det er rett og slett noe av det vakreste vi har sett, først og fremst takket være de utrolige lys- og skygge effektene, som ikke bare er der for pynt, men også har en funksjon i spillet.
Selv om Splinter Cell ikke viser oss storslåtte utendørsarealer av typen Unreal II, er det likevel vanskelig å ikke bli imponert. Det meste foregår på innsiden av tilsynelatende hverdagslige kontorbygninger, men det blir likevel aldri kjedelig. Kanskje nettopp fordi interiørene er så realistiske og så detaljerte at vi glemmer av og til at det er et dataspill vi snakker om her. Det er i detaljene spillets styrke ligger, bare legg merke til tikkende veggklokker, den delikate surringen til datamaskiner eller brukte arbeidsklær som drypper vann.
Det samme gjelder lyden, som virkelig bidrar til opplevelsen. Det er essensielt å lytte etter skrittene til vaktene, lyden av overvåkningskameraer og ikke minst lydene du lager selv.
Konklusjon
Vi har spilt Splinter Cell på XBox, men likevel føltes det som en helt ny opplevelse å prøve spillet på PC. Først nå føler vi at vi virkelig fikk oppleve Splinter Cell-verdenen slik den er ment å være. Derfor kan vi ikke annet enn å anbefale spillet til absolutt alle som liker snikespill, og også deg som ikke har prøvd slikt før bør gi Splinter Cell en sjanse. Det krever en del tålmodighet, ja, men resultatet er virkelig givende. Vi har nesten lyst å si at selv om du har XBox og Splinter Cell fra før, bør du prøve det på PC også.
