Den eksplosive veksten i tilknytning og bruk av Internett tok Microsoft og Bill Gates på senga - det er en kjent sak. De har både uttalt og skrevet at de trodde dette ville ta lenger tid, og at de derfor ikke hadde produkter klare for dette nye markedet.

Da MS så at Internett vokste i en eksplosiv fart og at Netscape hadde en nettleser med en overveldende markedsandel fikk pipen en annen låt. De innså at internettbruken i økende grad ville prege bruken av datamaskiner generelt, og at det dermed ville oppstå en fare for at programvaren som ble mest brukt til Internett også ville kunne videreutvikles til et operativsystem eller en erstatning for dette. En slik utvikling kunne true Microsoft og Windows' posisjon.

Microsoft angrep situasjonen på to måter. De forsøkte å legge hindringer i veien for Netscape og de brukte store resurser på å videreutvikle egen programvare for Internett.

Når det gjelder den første delen vil det være snakk om bevisførsel i henhold til godkjent forretningspraksis.

Når det gjelder den andre delen blir bildet mindre tydelig. Microsoft svarte på utfordringen fra Nescape ved å lage en gratis, frittstående nettleser - Internett Explorer. Men angsten for å miste sin posisjon stakk dypere. De fryktet at Netscape skulle utvikle seg til et alternativt operativsystem. Derfor var det eneste naturlige å endre Windows slik at støtten for all internettbruk ville være fullstendig integrert i operativsystemet. Måten å navigere i filer på harddisken eller i sider på nettet skulle være identisk. Brukeren skulle slippe å forholde seg til to verdener. All annen programvare skulle også være nettorientert, slik at det å publisere data på papir, lokalt eller på nettet ikke skulle være flere forskjellige oppgaver. Dermed ville en frittstående nettleser etter hvert bli overflødig fordi, både operativsystemet og mye av standardprogrammene ville kunne brukes direkte.