I innledningen til skolen, nevnte vi de såkalte 2D-kortene, altså selve grunnlaget for at vi i det hele tatt skal kunne se programmene våre på skjermen. De siste årene har det vært mye oppstyr rundt det man kaller 3D-kort. Hva er så det og har du bruk for dette i din datamaskin?

Den store forskjellen

Som tidligere nevnt tar 2D-kortene seg av Windows-grafikken, og hvis du har lyst å spille spill så tar det samme kortet seg av det også. Det gjelder alle slags spill, også de mer krevende actionspillene med 3D-motorer. Rundt 1995 begynte 3D-spillene å bli så avanserte at maskinvaren rett og slett ikke strakk til. Samtidig begynte de første 3D-kortene å dukke opp. Selve teknologien var ingen nyhet, og har lenge vært brukt i profesjonelle sammenhenger. Men aldri før har en så kraftig grafikk-teknologi vært tilgjengelig for alle.

Det faktiske forskjellen mellom 2D og 3D er at 2D-grafikken, som navnet tilsier er todimensjonal. Eventyr- og strategispill er som regel todimensjonale, det vil si at grafikken har ingen dybdefølelse. Det har derimot actionspill som Quake II eller Unreal, flysimulatorer eller bilspill. Du er fri til å bevege deg i alle retninger i en fullstendig virtuell verden. Selvsagt har slike spill eksistert før 3D-kortene dukket opp, men grafikken var tregere og dårligere.