Statens lånekasse for utdanning har monopol på å dele ut statlig utdanningsstøtte, og det er godt for den. For selv om den har mange hyggelige, sosiale ordninger for låntakerne og billige lån, er systemene altfor rigide til at folk ville ønsket å benytte seg av institusjonen i et fritt marked.

Tjener mest på fire forfall

Lånekassen opererte tidligere med to betalingsterminer i året. Selvfølgelig skal det disiplin og god planlegging til for folk med vanlige lønninger å sette av 10-15 tusen kroner til hver termin. Er man to med fullt studielån under utdannelsen, kan det dreie seg om enda mer penger.

Lånekassen opplevede på denne måten svært mange restanser. Forfallet i april utsatte låntakerne å betale til den skattefrie måneden juli. Da hadde Lånekassen "sagt opp" lånet, en manøver som gjorde at man kunne innkreve et forsinkelsesgebyr på 350 kroner.

Lånekassen hadde ingen hast med å øke antall tilbakebetalingsterminer, for den tjente grovt med penger på forsinkelsesgebyrene. Men etter påtrykk fra politikerne ble det i 1996 innført fire betalingsterminer i året. Selv dette gir høye terminbeløp for mange låntakere, og Lånekassen har faktisk opplevd en ny økning i gebyrinntektene fra såkalt oppsagte lån. De som er kronisk sent ute, må nå betale 350 kroner fire ganger i året mot før to.