Det er rundt 20 år siden USB-porten begynte å bli vanlig å finne på PC-er, skrivere og den slags, der de gamle seriell- og parallellportene sakte, men sikkert, ble faset ut.

Standarden ble etablert for å gjøre det enklere å koble enheter sammen, slik at man slapp en rekke spesialkabler til ulike typer utstyr. Om du skulle koble til en skriver, mus, ekstern lagring eller hva det måtte være, kunne du bruke den samme kabelen til alt. Og så lenge du hadde porter nok (og disse var små sammenliknet med øvrige porter), kunne alt være tilkoblet samtidig.

Siden enhetene kunne kommunisere med hverandre med en gang, ble det meste enklere – koblet du til en splitter ny enhet i USB-porten, kunne operativsystemet på PC-en oppdage hvilket produkt det var snakk om, installere nødvendige drivere automatisk og så var du i gang. Uten å måtte starte om maskinen.

Plug-and-play, som det kaltes den gangen. Eller plug-and-pray, som vi ofte spøkte med, siden det ikke alltid gikk helt på skinner.

Den første USB-versjonen (1.0) hadde en teoretisk maksfart på 1,5 Mbps (megabit per sekund), og strømmen som kunne leveres til den tilkoblede enheten var begrenset til 2,5 watt (5V/0,5A).