For litt over ett år siden sprakk nyhetene om at Microsoft ville kjøpe mobildivisjonen til Nokia.

I april i år ble oppkjøpet klart, og siden den gang har det vært klart at Nokia-navnet på et eller annet tidspunkt skulle fases ut.

Nå er det imidlertid offisielt, og fra nå av er det Microsoft Lumia som gjelder, skriver ITavisen.

Nokia som selskap forsvinner ikke helt – de som er igjen jobber med kart og nettverksinfrastruktur.

Vi vil imidlertid neppe få se noen nye mobiltelefoner med Nokia-logoen igjen, og det synes vi er trist, om enn ikke uforventet.

I den anledning deler Dinsides journalister noen av sine beste Nokia-minner.

Les også: Mobilen fyller 40 år

Karoline Brubæk:

– Min første mobil var en Nokia, men jeg husker ikke navnet. Jeg husker imidlertid godt 5110, som var nett, blågrå metallisk, med en stutt og hard liten antenne, i stedet for en slik man skulle dra ut.

Den lå dessuten godt i hånden, og bare virket og virket og virket.

Bjørn Eirik Loftås:

– Min første Nokia var en 1610. Det var i 1996, og jeg angret litt på at jeg ikke kjøpte pluss-utgaven, som hadde SMS-støtte. Det var imidlertid ikke vanlig å sende meldinger på det tidspunktet – mener det kostet fem kroner per melding.

Men det er faktisk ikke den Nokiaen som gjorde sterkest inntrykk. Det var uten tvil Nokia 5110, som jeg fikk i 1998.

Den var liten og slank etter datidens målestokk, hadde en ypperlig batteritid og ikke minst: Den var utstyrt med det fantastiske spillet Snake.

Jeg kom aldri helt over at jeg bare fikk eie den i noen få dager. Jeg hadde innbrudd i bilen, og mobilen lå i en bag i bagasjerommet. Den forsvant sammen med en treningsdress, joggesko samt noen brukte truser og sokker.

Tore Neset:

– Mitt Nokia-eventyr begynte midt på det glade 90-tallet med en Nokia 2110 som jeg fikk streng beskjed av jobben (Dagbladet) om å ikke bruke mer enn strengt nødvendig.

Jeg husker fortsatt den berusende følelsen av framtidstro da vaktsjefen ringte meg under en tur til Paris. Jeg satt på en båt på Seinen og snakket med Norge!

Senere ble det en 8110, den såkalte «banan-modellen», av enkelte vittige (og fattige) sjeler også kalt «Aker Brygge-telefonen». Den var gjev å vise fram, i hvert fall før den ble allemannseie. Problemet var bare at batteriene varte så kort at du aldri egentlig klarte å fullføre en samtale …

Men den telefonen jeg egentlig ønsket meg i 1996 var en Communicator 9000, verdens første telefon med mulighet til å sjekke e-post og sende faks. Den fikk jeg aldri kloa i, dessverre.

Så kom Nokia 7110, verdens første telefon med mulighet til å surfe på nettsider (WAP, som det het den gangen). Jeg husker fortsatt hvordan jeg satt på t-banen og leste amerikanske aviser. Ja, for det var faktisk Nokia som startet den revolusjonen som de i dag må gi tapt for.

Øyvind Paulsen:

– Jeg elsket Nokia. Det startet med 7110, som ga Dinside på WAP. Banan-mobilen der panelet poppet ut når du trykket på en knapp, vakte oppsikt av en annen verden i lang, lang tid.

Da jeg fikk den i november 1999, ble jeg hentet av tre nerdekompiser som kjørte i 45 minutter ene og alene for å se på mobilen. Resten av kvelden ble brukt på byen ...

Fun fact: Nokia 7110 var for øvrig den første mobiltesten på Dinside. Dataredaktør Torvald var meget skeptisk, da han mente det ikke var noe som ville interessere leserne, og definitivt ikke noe som hørte innunder dataredaksjonen.

Vår journalist synes den lå godt i hånden, påpekte at skjermen nok var litt større enn det man er vant til fra andre telefoner og ga pluss for støtte for både WAP og e-post.

- Og ikke minst: Telefonens tastatur spretter ut i ren Matrix-stil, når du trykker på sølvknappen på telefonens bakside. Om det er harry eller ikke, får du avgjøre selv, skrev vi i omtalen.

Så var jeg også innom mange konkurrenter, men i 2007 kom Nokia N82, som da var det råeste du kunne få: 3G, 5 MP kamera, og en innebygd GPS som faktisk virket, og et batteri som holdt i 2-3 dager.

Berit Njarga:

– Jeg overtok Nokia 1610 av min bror, som hadde fått den spraylakkert metallisk oransje, og satt på ekstra batteri.

Den gikk under kallenavnet “telefonboksen” da jeg gikk på folkehøyskole.

Den jeg derimot har likt best opp gjennom tidene, er denne flippmodellen, Nokia 6085, som dessverre døde etter å ha ligget i sola under en utelunsj på jobb.

Les også: Mobilhistorien på 2 1/2 minutt

Kirsti Østvang:

– Min mobildebut var ikke med Nokia, men min aller første mobilkjærlighet var det. Nokia 6110, lansert i 1997, men antagelig ikke i mine hender før året etter.

6110 var en profftelefon, så 17-år gamle meg var ikke akkurat i målgruppen. Jeg mener også at jeg overtalte (les: lurte) faren min til å "sponse" meg, så jeg fikk råd til å kjøpe den.

Ikke bare var den utrolig stilig, den hadde også masse funksjoner, som kalkulator, klokke, kalender og valutakonverterer. Snake fulgte selvsagt med, og man kunne også spille mot andre over den infrarøde porten.

Året etter kom imidlertid Nokia 3210, og den ble jo raskt en hit blant kidsa på Hellerud videregående, hvor jeg gikk.

Jeg ble så misunnelig på de andre som hadde den store skjermen å spille snake på, for å ikke snakke om T9-tastatur, så jeg endte opp med å selge 6110-en min på QXL, for å så kjøpe meg 3210.

Den kunne du jo dessuten bytte deksel på, noe som var toppen av lykke på den tida.

Den siste Nokia-telefonen jeg husker jeg hadde virkelig lyst på, men som jeg aldri fikk, var N97. Den ble avduket i 2008, men kom ikke i salg før siste halvdel av 2009. Den hadde "alt" - stor berøringsskjerm og et qwerty-tastatur som kunne skyves ut.

Innen den ble tilgjengelig, og jeg ventet og ventet, hadde imidlertid iPhone og Android begynt å fange interessen min mer. Og resten er som kjent historie.

Ole Petter Baugerød Stokke:

– I 2001 var det ikke noe spørsmål hva slags mobil man skulle kjøpe i Porsgrunn. Enten hadde du Nokia 3310, eller så hadde du ikke mobil.

Gruppepresset gjorde derfor at jeg hadde Nokia 3310 med diverse grelle deksler jeg karret til meg av venner og kollegaer, og med diverse grelle bakgrunnsbilder (med to farger) jeg betalte for gjennom rådyre SMS-tjenester. Sikkert en og annen kostbar og forferdelig ringetone, også.

Slik så jeg ut i 2001 med min 3310:

Av uvisse årsaker gikk jeg samme år over til Siemens C35. Med et hårstrikk rundt, for batterilokket løsna ganske fort. Så fikk pappa ny, rød Nokia av jobben, jeg ble grønn av misunnelse og tok blant annet masse bilder som dette:

Etter et langt av og på-forhold ble Nokia og jeg faste partnere igjen da jeg fikk jobb i Telemarksavisa i 2007.

Her var en av frynsegodene en splitter ny Nokia N93 (lansert i 2006). Den så ut som et videokamera, hadde Carl Zeiss-optikk, kjørte noe som kunne minne om et faktisk operativsystem og jeg ble helt satt ut.

Nokia har også tatt et skritt videre når det gjelder videofunksjonalitet i N93. Denne mobilen kan ta opp video i VGA-format (640 x 480 punkter), noe Nokia kaller nesten DVD-kvalitet.

Da jeg fortalte kompiser at jeg hadde fått ny jobb, var jeg mer opptatt av den nye mobilen enn den nye jobben.

Jeg ble fortalt at journalister ikke lenger trengte store speilreflekser på jobb, bare en Nokia N93. Og jeg knipset bilder av bilulykker og branner og sendte de til redaksjonen med MMS. Jeg var en del av framtida. Helt til jeg innså at å bruke mobilen som hovedarbeidsverktøy var like tullete da som det er nå.

En debatt som pågår fortsatt. Syv år etter.

Er det en spesiell Nokia-telefon som har betydd mye for deg? Del det gjerne med oss i kommentarfeltet nedenfor!