DJI har nærmest full kontroll på dronemarkedet, men ser ikke ut til å hvile på laurbærene av den grunn.
Bare et halvt år etter at vi trillet en sekser på terningen til kompakte Mavic Air, lanserte selskapet ikke bare én, men to nye Mavic Pro-droner før jul, som da blir å regne som oppfølgere til Mavic Pro, som vi testet for to år siden.
Bare kameraet er ulikt
De to nye modellene heter Mavic 2 Pro og Mavic 2 Zoom, og som du sikkert gjetter fra produktnavnene er det bare én av dem som kan by på optisk zoom. Mer nøyaktig tilsvarende 24-48 mm om vi regner om til det tradisjonelle 35 mm-formatet.
Selv om pro-utgaven ikke har optisk zoom, har den imidlertid et annet ess i ermet – et Hasselblad-kamera med en vesentlig større kamerasensor (én tomme) som betyr bedre dynamisk omfang og bedre kvalitet når mørket faller på.
I tillegg har denne utgaven justerbar blenderåpning (f/2,8-f/11) og støtte for 10-bit fargeprofil, som fanger én millard farger (vs 16,7 millioner) og gir deg bedre råmateriale å jobbe med i etterarbeidet. Pro-utgaven støtter også HDR-video (10-bit HLG-format).
Begge de nye dronene filmer for øvrig med 100 Mbps (megabit per sekund) bitrate i høyeste kvalitet – opp fra 60 Mbps på den forrige Mavic Pro-dronen. Dog støtter de fremdeles ikke 4K-oppløsning med 60 bilder i sekundet, som vi tipper vil bli en av hovedoverskriftene i neste runde.
Pro-varianten er ikke helt uten zoom-mulighet. Siden sensoren har oppløsning på 20 megapiksler (12 megapiksler på zoom-utgaven), kan du få zoom tilsvarende 1,4x ved å bruke en mindre del av sensoren når du filmer (beskjæring), og som da blir en slags tapsfri zoom. Dermed blir effektiv brennvidde således tilsvarende 28-39 mm på Mavic Pro 2.
Annet enn kameraet er de to altså helt like, så la oss først se på hva som er nytt på Mavic 2-dronene:
Nytt antikollisjonssystem
Hvis man flyr i trange områder, som gjennom en skog og lignende, er DJIs antikollisjonssystem definitivt kjekt å ha. Det sørger for at dronen stopper opp av seg selv dersom den forventer å krasje og unngår hindringen om den kjøres på ett av autopilot-programmene ved å fly ved siden av eller over hindringen.
Mavic Air-dronen hadde slike sensorer både foran, bak og på undersiden av dronen, men på de to nye dronene har DJI dratt dette enda et hakk lenger, der du nå også finner slike sensorer på begge sider og oppover, altså i alle seks retninger.
Vel å merke er sidesensorene kun tilgjengelig om du flyr i nybegynnermodus eller i tripod-modus (der dronen beveger seg veldig sakte), eller ved bruk av ActiveTrack.
Men som du skal få se lenger ned – hundre prosent sikkert er det ikke.
Forbedret sporing
DJIs ActiveTrack-funksjon lar deg merke et objekt i bildet (en bil, et menneske eller lignende) slik at dronen kan følge etter når objektet beveger seg.
Dette er visuelt basert og erfaringsmessig ikke like presist som RF-basert sporing, der dronen følger et radiosignal, som på den norske Staaker-dronen.
Vi har prøvd Staaker – en norsk drone!
2.0-versjonen av ActiveTrack er imidlertid mer avansert, der kameraene kalkulerer en 3D-modell av terrenget, og der dronen kalkulerer forventet bevegelse slik at den vil fortsette å følge selv om objektet blir borte et sekund eller to bak en knaus eller lignende. Der pleide tidligere varianter å gi slipp på målet.
Bedre ytelse og batteri
Mavic 2-dronene kan nå fly i 31 minutter kontra 27 på den første Mavic Pro-utgaven. Dette har selskapet klart ved å redesigne propellene og gjort luftmotstanden 19 prosent lavere kontra den første Mavic-dronen. De nye propellene gjør også at dronene bråker mindre – denne forskjellen er godt merkbar: Mavic 2-dronene avgir langt mindre støy enn øvrige droner vi har testet fra DJI.
Toppfarten er oppgitt til 72 km/t – også her opp fra 65 km/t på den forrige Mavic-dronen.
Her i Norge får du ikke flydd dronene lenger enn 2 kilometer unna fjernkontrollen (og strengt tatt skal du se den hele tiden mens du flyr), men om du tar den med til et land med mer liberale regler, kan det være greit å vite at du kan få overført et live kamerabilde (ca 0,2 sekunders forsinkelse) i full HD-oppløsning med opptil åtte kilometers avstand (!) via den nye Ocusync 2.0-teknologien. Det er på grensen til det vanvittige, spør du oss.
Litt startproblemer
For oss som har flydd DJI-droner tidligere, er det meste kjent fra før. Det inkluderer dessverre også biten med at det tar en stund fra du spretter opp esken til du faktisk kan fly.
For ikke bare er det mange små pappesker inni esken, med ledninger, propeller og den slags som må kobles til – batteriene må også lades opp, både på fjernkontrollen og de som settes i dronen. En liten slåsskamp må du også forvente med den lille kabelen som gjør at du kan plugge telefonen inn i fjernkontrollen. Her følger det med tre av dem – USB-C, micro USB og Lightning (iPhone).
Og når du tror du er klar til å fly, kan du banne på at du er nødt til å installere en oppdatering først, noe man må gjøre rett som det er på disse dronene.
Det gikk ikke helt smertefritt denne gangen. På den ene dronen gikk det greit, mens vi gjentatte ganger fikk feilmelding om nettverksfeil da vi skulle oppdatere den andre. Til slutt fikk vi oppdatert fjernkontrollen, men ikke selve dronen, og løsningen ble til slutt å bytte telefon (og den forbaskede kabelen). Først da fikk vi gjennomført oppdateringen.
For ordens skyld følger det bare med ett batteri i esken, men i «fly more»-pakka får du med to ekstra, en bæreveske, en kjekk flerbatterilader og en 12V-variant til bruk i bil. Og en overgang slik at du kan bruke dronebatteriene som nødlader til telefonen.
Her ser Jørgen seg selv – ovenfra
En drøm å fly
Uansett - litt ruskete start tilgis så snart dronen er i lufta, for er det én ting DJI er gode på, så er det nettopp å lage særdeles gode droner.
Responsen fra fjernkontrollen er umiddelbar og presis, og slipper du spakene, stopper drona opp og står fjellstøtt i løse lufta. Så støtt at vi ikke har noe problemer med å parkere de to dronene en halv meter fra hverandre i lufta, for så å legge fra oss fjernkontrollene og ta bilde av dem side om side.
Ut av esken er sportsmodusen låst, så den må du låse opp i app-innstillingene – det er først da du kan dra på med fart over 70 km/t (vi fikk den faktisk opp i 74). Det er ikke så dumt tenkt – er du helt ny på dette kan det være greit å spare sportsmodusen til du er litt mer dreven.
Videokvaliteten du får på mobilskjermen er også uovertruffen, og appen er rik på funksjonalitet, men allikevel brukervennlig. Du kan dra igjennom en opplæring om du er ny, og du kan bruke knapper på mobilskjermen både for å ta av og lande, selv om det også er veldig enkelt med spakene.
Foruten å se det kameraet ser, har du et kart nede i hjørnet, og via fjernkontrollen kan du regulere kameravinkelen (og zoom på Zoom-modellen).
Som før har du en egen knapp som sørger for at drona kommer tilbake til start igjen – i det hele tatt er det lite å utsette på flyopplevelsen, men det gjelder strengt tatt alle DJI-modellene fra de siste åra. I en tid der telefonene får stadig tynnere rammer, ville vi dog ha vurdert å flytte noen menyknapper og den slags litt lenger unna kanten i appen.
Kompakt fjernkontroll
I utgangspunktet liker vi DJIs fjernkontroll godt – den har all nødvendig informasjon i displayet og kan pakkes ganske tett sammen når den ikke er i bruk. Blant annet kan du bøye antennene helt ned slik at de ligger inntil resten av kontrollen og skru ut stikkene, som gjemmes i et eget spor innenfor «klørne».
Det er i disse klørne mobiltelefonen festes når du flyr, og akkurat her synes vi ikke DJIs løsning er veldig elegant. Det siste året har de fleste toppmodeller fått et høyere og smalere format enn tidligere, og dermed er det enda litt mer utfordrende å få plass til enkelte av dem i disse klørne.
Sånn sett må vi si at vi likte mekanismen på Phantom-fjernkontrollen bedre, der vi også kunne tre inn en iPad, men den fjernkontrollen var selvsagt også langt større.
Svært stabilt
Begge Mavic 2-dronene har en gimbal (slingrebøye) som er stabilisert i tre akser, og når du flyr er bildet imponerende stabilt – men igjen: det gjelder også de fleste andre droner fra DJI.
Kjekk er også muligheten til å tilte kameraet fra fjernkontrollen, der du også kan la kameraet peke rett ned dersom du vil filme eller ta bilder rett ned.
Som før finnes en rekke såkalte «quick shots», der dronen flyr på en forhåndsprogrammert måte, enten det dreier seg om å sirkle rundt målet på ulike måter, eller vår favoritt: asteroide, der den flyr bak- og oppover, for til slutt å fange et 360-graders panoramabilde som blir omgjort til en miniplanet:
Zoom-utgaven har også en «Dolly Zoom»-funksjon, som du sikkert har sett på film før, der dronen flyr bakover mens den zoomer tilsvarende inn. Dermed ser det ut til at bakgrunnen endrer seg, mens forgrunnen bevares ganske lik. Her ser du et eksempel:
Nytt denne gangen er en timelapse-funksjon, der du på forhånd kan velge hvor lang videoen skal bli og hvor langt det skal være mellom hvert bilde. Dermed kalkulerer appen ut hvor lenge du må holde dronen i lufta for å gjøre opptaket, og så er det bare å sette i gang. Farten blir da svært begrenset (1 m/s). Her er vår fem sekunders snutt, som da tok drøye fire minutter å filme:
Svært god kvalitet på begge
Både Mavic 2 Pro og Mavic 2 Zoom har begge meget god bildekvalitet, men som forventet er Pro-utgaven hakket hvassere hva gjelder dynamisk omfang, der det er mer detaljer å øyne i de lyseste og mørkeste partiene av bildet.
Her har vi tatt ut et stillbilde fra en video fra hver av dronene, og som du ser har bildet fra Pro-utgaven mer å by på, spesielt i de mørkeste partiene i dette tilfellet:
Men dette er verdt å merke seg: Det er først dersom du bruker tid på etterbehandlingen av videoene du virkelig vil dra nytte av Pro-utgaven og støtten for Dlog M-formatet og 10-bits fargekanaler. Da har du mye større spillerom når du skal fargebehandle videoen i etterkant.
Om du velger dette formatet når du filmer, blir resultatet ganske kontrastløst og kjedelig når du ser dem på en vanlig skjerm, men det er da du kan sette deg ned med et avansert videoredigeringsprogram og justere farger, eller laste ned såkalte LUTs med fargeprofiler andre har laget.
Hva gjelder stillbilder er de to også godt kapable. De har begge HDR-støtte og kan derfor fint fange bilder i motlys, selv om det tar vesentlig lenger tid enn med mobiltelefonen (flere sekunder).
Antikollisjon og antikollisjon …
Det er sjelden vi ødelegger testprodukter vi låner, men det klarte vi denne gangen. Siden DJI lovet av ActiveTrack skulle fungere med antikollisjon i alle retninger, måtte vi selvsagt prøve på en tur i skogen.
Og det holdt ganske lenge, der dronen på imponerende vis klarte å navigere seg unna greiner og annet. Helt til den plutselig ikke klarte det lenger og dro rett i et tre. Hvordan det fortonet seg kan du se på slutten av videoen øverst.
Og her er resultatet – en gimbal-arm som ikke lenger står som den skal, og et kamera som da bare henger med hodet etterpå. Et par av propellene ble selvsagt også litt frynsete i kantene.
Konklusjon
Det er liten tvil om at dronene fra DJI blir stadig bedre og mer avanserte, men der også prisen går oppover i takt med nyvinningene, og kanskje vel så det.
De to nye Mavic-dronene er begge særdeles enkle å fly, gir meget god og stabil video og har flere egenskaper som er svært imponerende; det være seg toppfarten (72 km/t), rekkevidden (8 km med live video), batteritiden (31 minutter), de mange quickshot-funksjonene og mer til.
Men det er ikke til å stikke under stol at selv den rimeligste av dem, Mavic 2 Zoom, koster omtrent det dobbelte av den langt mer kompakte Mavic Air dersom du legger ved «fly more»-pakken på begge to, og foruten batteritiden (21 minutter på Air), zoom-muligheten, display på fjernkontrollen og at den bråker mindre, er det ikke så mye som skiller dem i praktisk bruk.
En av tingene skulle være antikollisjonsssensorer i alle retninger, men det endte med knall og fall for vår del.
De nesten 3.000 kronene ekstra for Pro-utgaven kan først og fremst være verdt det hvis du er blant dem som bruker tid på fargekorrigering og den slags i etterkant, og bærer derfor Pro-navnet med rette. Rett ut av boksen får du også litt bedre videokvalitet, men kanskje burde DJI også gitt oss muligheten for 60 bilder per sekund i 4K-oppløsning på den gjeveste modellen.
Uansett: Som tidligere er dette svært solide produkter fra DJI, og annet enn høy pris og falsk trygghet i antikollisjonssensorene er det lite vi har å sette fingeren på.
Testresultat
DJI Mavic 2 Pro
Svært god bildekvalitet, rik fargedybde for proff fargebehandling, særdeles god å fly, lang batteritid (31 minutter), støyer lite, svært god stabilisering
Antikollisjon gir falsk trygghet, svært høy pris
Testresultat
DJI Mavic 2 Zoom
Meget god bildekvalitet, optisk zoom gir deg mulighet til å komme nærmere, særdeles god å fly, lang batteritid (31 minutter), støyer lite, svært god stabilisering
Antikollisjon gir falsk trygghet, noe høy pris
