Kileform er en ekstrem designretning, hvor bilens grunnform ligner ... en kile. Den er altså ekstremt lav og spiss i fronten, før den går i en rett linje skrått bakover. Om Marcello Gandini studerte en dørkile med sine kunstneriske øyne er ikke godt å si, men det var han som var først ute med å omsette tanken til bildesign, med sitt Carabo-konsept i 1968.
Kileform medfører en del problemer for bilføreren, inkludert ekstremt skrå frontruter - og ofte null sikt bakover.
Disse fremtids-bilene er faktisk realistiske
De fleste kileformede vidundrene ble derfor som regel rene konsepter, mens noen kom i produksjon utover 70-tallet. Vi kan nevne eksempler som legendariske Lamborghini Countach (også et Gandini-design) og Giugiaros Lotus Esprit.
Her er de feteste konseptbilene med kileform - biler som får det til å renne vann i munnen hos oss som synes kileform er den lekreste designformen på denne jord ...
10. Ital Design Boomerang
Gandini var kanskje kongen av kileformen, men i 1972 viste Giorgetto Giugiaro hos Ital Design at han kunne være med på leken, han også. Basert på en Maserati Bora, startet kilen fra bilens smale frontparti, og fortsatte rett på skrå oppover frontruten, før den forsvant mot en geometrisk hekk.
Selve frontruten var 15 grader, noe som var maksimal helling, for hva som var mulig å se ut av. Bilen var opprinnelig rød, men gikk så runden på bilshowene som sølvfarget og med Maserati-logo på panseret. Hvis Lamborghini Countach ikke er kileformet nok for deg, er Boomerang svaret.
9. Bertone Carabo
Bilen som startet alt. Marcello Gandini var designhuset Bertone sin mest lysende begavelse, og han skulle på 60- og 70-tallet tegne flere mesterverk enn noen annen bildesigner noensinne har gjort.
I 1968 sto Carabo, basert på en Alfa Romeo 33, klar (Carabo er italiensk for bille), og skapte sjokkbølger innover sportsbilindustrien. Ikke på grunn av den skarpe grønnfargen, eller alle de åttekantede detaljene. Men fordi selve formen på bilen var en blanding av kile og pilspiss.
Gandini hadde oppfunnet kileformen. Med ett var elegante avrundede linjer som Miura og E-Type avlegs, snart ville Countach stå som det ultimate eksemplet på hvordan en superbil skulle se ut.
For det norske publikum er Carabo ekstra godt kjent, siden racerfører Ruffino Gasolini kjører en oransje Bertone Carabo med vinge i «Flåklypa Grand Prix».
Erlend (24) bygde sin egen Il Tempo Gigante
8. Holden Hurricane
Malingen var så vidt tørket på legendariske Bertone Carabo, før et dramatisk kiledesign dukket opp fra uventet hold. I 1969 lagde nemlig australske Holden sin eksepsjonelle Hurricane.
Med en høyde på bare 99 cm var vanlige dører ingen løsning, og tak-seksjonen over setene gled derfor fram hydraulisk, mens setene samtidig gikk opp og frem. Bilen hadde også digitale instrumenter, et kamera som viste hva som skjedde bak bilen, og Pathfinder, en tidlig versjon av det vi i dag kjenner som GPS.
I 2011 ble konseptbilen restaurert, og den er nå å se på ulike biltreff rundt omkring i verden. Australia er ikke bare dingoer og boomeranger, det beviste Holden Hurricane.
7. Dome Zero
Japanerne kunne de også (dessverre ble det ikke plass til den fabelaktige Mazda RX500 på listen), og i 1978 dukket Dome Zero, med en 2,8-liters Nissan-rekkesekser, opp på Geneve-utstillingen.
Minoru Hayashi, som ledet prosjektet, ønsket å produsere sportsbiler, og Dome var tiltenkt serieproduksjon. Men Japan hadde tøffe regler for godkjenning, og av ymse årsaker fikk ikke Dome de nødvendige papirene for produksjon.
En ubegripelig konstruksjon! Les om 1973 Citroën SM 3.0
I stedet prøvde man internasjonalt, og året etter dukket Zero P2 opp med store støtfangere for det amerikanske markedet. Men etter å ha deltatt på Le Mans i 1979, fikk Hayashi mer sansen for billøpet enn alt bryderiet med å sette en bil i produksjon.
Zero ble derfor skrinlagt, mens gjengen i Dome fortsatte med racerbiler på Le Mans utover 80-tallet.
6. Mercedes-Benz C111
C111 var rullende testbenker for Mercedes, hvor man eksperimenterte med ny teknologi. Den første utgaven kom i 1969 og hadde like dramatiske linjer som det beste fra Italia.
På toppen av det hele hadde den tyske bilen måkevinge-dører og glassfiber-karosseri, med en tre-rotors wankelmotor som drivkraft. Wankel var sett på som fremtiden, og da C111 II kom i 1970, skulle den nå 290 km/t med en fire-rotors wankelmotor.
På nummer tre gikk man så over til en 230-hesters dieselmotor, men i 1978 var det slutt på de nydelige linjene, da en horribelt stygg C111 IV klarte 322 km/t på Nardo.
De tre første bilene vil imidlertid bli husket som kanskje den eneste gangen tyskerne viste at de kunne matche det beste fra italienske sportsbildesign.
5. Ferrari Modulo
Pininfarina er på mange måter det mest kjente italienske designhuset, ikke minst på grunn av deres nære tilknytning til Ferrari. Men hva gjelder konsepter var Pininfarina ofte litt i skyggen av Gandinis ville verker hos Bertone. Men det største unntaket er den spinnville Modulo som ble vist i 1970.
Basert på et Ferrari 512 S-chassis, var dette et konsept som skulle være en fremtidsstudie med ekstremt rene linjer. Absolutt alt oset futurisme og science-fiction, inkludert hjulbuene og de skjulte hjulene, samt de store glassflatene og de utrolig gjennomførte geometriske mønstrene og formene.
Åtte typer ekstrautstyr vi elsker til bilen
4. Bizzarrini Manta
For mange er Giotto Bizzarrini et av bilhistoriens aller største genier. Men han tenkte mer med hjertet enn med hodet, noe som resulterte i stadige finansielle problemer.
I 1968 var konsernet hans dødsdømt, samtidig som den talentfulle designeren Giorgetto Giugiaro var i ferd med å sette opp sitt eget designfirma Ital Design. En av Bizzarrinis P538 løpsbiler ble donorbil, og oppå plasserte Giugiaro sitt eget karosseri.
Tidenes dyreste nybil: Bugatti la Voiture Noire vist i Genève
I motsetning til Bertones verker var dette en litt mykere kileform, men designet ble en viktig inspirasjon for mange av 70-tallets sportsbilprosjekt. Mest viktig er dog det faktum at dette var Giugiaros første uavhengige design, og starten på Ital Design som fortsatt lever i beste velgående.
Vi har testet verdens eneste super-SUV
3. BMW Turbo
Denne konseptbilen ble laget som en hyllest til sommer-OL i München i 1972. Med dramatisk design fra Paul Bracq, inkludert måkevinge-dører, oppnådde bilen både å være dramatisk superbil forfra, og tydelig science-fiction bakfra.
Under det eksotiske skallet lå det en modifisert BMW 2002-plattform, inkludert en turbomatet firer på 280 hk. To eksemplarer ble bygget, men dens grunnform gjenkjennes tydelig i linjene hos legendariske M1 fra 1978.
Dette er tidenes elleve verste biler
2. Lamborghini Bravo
På tidlig 70-tall regjerte designhuset Bertone og deres stjernedesigner Marcello Gandini superbilenes verden. Gandini hadde tegnet lille Lamborghini Urraco, og i 1974 viste Bertone fram Bravo basert på denne.
Her integrerte Gandini lys, luftinntak og baklysene inn i selve designet, mens det mørke glasset dannet en tilsynelatende hel enhet. Glasset og karosseriet ellers så også ut til å være støpt sammen, noe som ga inntrykket av at bilen var hel uten å ha noen elementer lagt på.
Et mesterverk av et design, som faktisk også nesten kom i produksjon. Lamborghini tilbakela tusenvis av testkilometer i bilen, men det konkursrammede firmaet hadde ikke råd til å sette den i produksjon. Synd og skam.
1. Lancia Stratos Zero
Bare to år etter Carabo, viste Marcello Gandini hvor langt man kunne ta kileformen. Hans Lancia Stratos Zero var designet fullstendig på frihånd, og var like mye ren skulptur som bil. Mesterverket var kun 84 cm høyt, hvor føreren måtte ligge i setet.
For å komme inn måtte man dessuten åpne selve frontvinduet og stige inn der, mens man under fart kunne kikke ut gjennom små vinduer rett bak hjulene. Bakover var det ingen sikt, og motoren kom man til gjennom å åpne en gedigen triangel-formet luke som var hengslet på samme måte som et piano.
Galskap? Ja. Kunstverk? Ja!
