OK - først en advarsel: Dette er en ganske personlig kommentar. Men hold ut, det er ikke bare for å sutre på egne vegne vi publiserer dette!

Da jeg kom hjem fra jobb en vakker dag i mars, var bilen min borte. Forsvunnet som dugg for solen, fra gromplassen jeg hadde vært så heldig å finne rett utenfor inngangen til leiligheten min, i en sidegate midt på Majorstua i Oslo.

Noen hadde stjålet bilen min! Kunne det være tilfelle at en tjuvradd hadde tatt seg bryet med å stjele min lille, unnselige Toyota Yaris Verso? Den var jo ikke akkurat det største gliset i gata, for å si det sånn.

Jeg skal ikke utbrodere rundt turen jeg tok opp til politistasjonen for å få den meldt stjålet, ei heller nevne alle telefonene politibetjenten tok for å forsikre seg om at den ikke var tauet vekk. Men etter å ha sittet der en time, og fylt ut skjemaet helt ferdig, kommer betjenten på et siste nummer han skal ringe. Og ganske riktig.

Bilen min hadde blitt tauet bort.

Jeg ble først glad for at den ikke var stjålet, men den gleden varte kort da jeg skjønte at å få den tilbake ville koste meg 2.740 kroner. Jeg kunne banne på at jeg ikke hadde sett snurten av et forbudsskilt da jeg hadde parkert bilen i gaten kvelden før.