Høsten 2002: Volvo har akkurat lansert sin første SUV, og jeg kjører den aller første XC90 på norske skilt. Opplevelsen fra den gang sitter godt i: Pekefingre av den gode, oppmerksomme sorten, folk som kom og ville prate da jeg sto og tanket den nye stor-svensken på Statoil, biler som kjørte opp på siden og hvor det strakk ut en hånd med et fotoapparat - og små kniks til siden av par med barnevogn langs fortauene og hvor jeg kunne lese på leppene «Der! En slik skal vi ha en dag.»

Dette var en Messias-bil alle hadde ventet på. Bilen alle hadde hørt om, men som ingen som hadde sett. Inntil da.

Dessverre var fødselen av den premature sorten. Feilene var mange, irritasjonen stor og Volvo erkjente etter hvert at de hadde latt kundene være prøvekluter da de skulle utvikle sin første SUV.

Likefullt fortsatte salget i stor skala. Spesielt etter facelift-versjonen som kom i 2007 – og fram til den nærmest døde ut i 2011 – selv om den offisielt var i salg fram til i høst. Konkurrentene var blitt for mange, og livssyklusen hadde vart for lenge.

Den var egentlig ikke best på noen ting. Drivlinje, girkasse, forbruk og styrefølelse sto lysår tilbake fra tøffe, tyske og engelske konkurrenter. 0-100 for eksempel? Glem det.