Sportsidioter vil kanskje kjenne Lunde som alpinist Atle Skårdals hjemsted. Andre vil vite at den norske Troll-bilen ble skrudd sammen her, utpå 1950-tallet.
Forsøket på å lage bil i Telemarks dype skoger ble ingen suksess, men svarte spor i asfalten og den stadige mumlingen fra grove V8-motorer vitner om at bilinteressen fremdeles lever. Noen av bilene er mer attraktive enn andre: Sett i forhold til innbyggertallet - 1.563 - må Lunde ha verdens største tetthet av de sikleverdige samlerobjektene vi kjenner som Shelby Mustang.
Alle gode ting er tre
Du kan ha et langt liv uten å noensinne se en ekte Shelby Mustang, den nær mytologiske bilen som den Le Mans-vinnende texaneren Carroll Shelby laget, sammen med Ford på 1960-tallet. I Lunde er det intet mindre enn tre stykker, og alle er nå samlet utenfor Per Olav Sønstebøs dobbeltgarasje. 55-åringen har en lys grønn ´70 GT350. Jøran Dalen (49) stiller med sin gullfargete ´68 GT500 cab, mens Arild Sørbø (65) eier den mørkegrønne ´68 GT350en, med klassiske Le Mans-striper over tak og panser i hele bilens lengde.
- De vekker oppsikt, uansett hvor du drar. De fleste skjønner at Shelby er noe voldsomt noe, og at de er sjeldne, sier Per Olav.
- Når du parkerer en sånn bil, kommer folk springende og spør om de kan få ta bilder. Det har vel med lyden eller utseende å gjøre, tror Arild.
- Og ikke minst filmene som har blitt laget. «Gone In 60 Seconds» og hele «Eleanor»-myten, legger Jøran til.
Tilfeldig
Hvorfor tre så sjeldne doninger har havnet i samme bygd, har de ingen god forklaring på.
- Det er nok tilfeldig. Jeg har bestandig vært interessert i bil, og hørte på ryktebørsen at denne kanskje var til salgs. Jeg hadde aldri hatt råd til å kjøpe den hvis den var ferdig, sier Per Olav.
Det hører med til historien at han faktisk har hatt enda en Shelby. Den forsvant sporløst, iført myk pels og gule øyne. Dermed ble Shelby erstattet av Mercedes, som akkurat nå reiser seg, stirrer skeptisk på oss og labber inn i skyggen, bort fra oppstyret og bråket fra tre amerikanske samlerobjekter som fyrer opp 24 sylindre. Per Olav har liker nemlig å gi kattene sine navn etter biler ...
Gylden sjanse
Per Olavs bil ble tatt inn fra Nederland i 1986. Det er i hvert fall det han tror, siden tollpapirene er i gylden. Bilen hadde knapt rullet i land før den ble plukket i småbiter. Der ble den liggende - i 21 år.
- Jeg er den femte som har eid bilen mens den var i deler, sier Per Olav.
I år er det ti år siden han kom hjem igjen med et ribbet bilskjelett og et fjell av pappkasser. Men nesten alle de originale delene var med, og i 2015 var bilen fiks ferdig og klar for sine første norske skilter - nesten 30 år etter at den kom til landet.
Endelig er Ford Mustang tilbake på gamle høyder!
- Det har vært en tålmodighets-prøve. Men jeg er jo utdannet både bilmekaniker og biloppretter. Teknisk har det ikke vært store utfordringene, problemet er å finne de riktige delene og riktige skruene, sier Per Olav, som takker Jøran for at alle de løse ledningene ble til et fungerende strømnett.
Sjekket av FBI
1970-modellen er bygget på ´69 Mustang Mach1, og mer eller mindre identisk både når det gjelder drivverk og understell. Shelbyene fra 1970 var egentlig usolgte 1969-modeller, som under oppsyn av FBI fikk nye chassis-nummer.
- Det er jo en artig bil, fordi den er sjelden og har et spesielt utseende. Men den er ikke spesielt spennende å kjøre. Kjøreegenskaper finnes ikke, sier Per Olav.
Ikke så rask, gitt
Han er heller ikke imponert over fartsressursene.
- Det er ingen muskelbil, slik tidlige Shelbyer var. Motoren er en vanlig 351 Windsor med 290 hestekrefter. Jeg skulle gjerne hatt 100 hestekrefter til - det er jo moro når bakhjulene går fortere rundt enn framhjulene, humrer Per Olav.
Endelig har vi kjørt Camaro!
- Sier du at den kjører akkurat som en vanlig Mustang?
- Ja. Den er ikke raskere, den har ikke større motor eller annet understell.
- Så hele Shelby-pakken er bare image?
- Ja. Shelbyene fra ´65- og ´66 var reinspikka racingbiler. Frem til 1968 var Carroll Shelby mer engasjert i det tekniske, men her var det bare en designjippo, en stylingbil. Omtrent som AMG-pakkene du kan kjøpe til Mercedes i dag, sier Per Olav.
Baklys fra Thunderbird
Noe er riktig nok unikt for Shelbys 1970-årgang. Forgassere og innsug er spesielle. Baklyktene hentet fra 1965 Thunderbird, akkurat slik Shelby gjorde på 67-, 68- og 69-modellene.
Grillen er unik, eksosutløpet likeså. Forskjermene, koffertlokket, jukseluftinntakene bak dørene og den spesielle bakspoileren er i glassfiber. Også panseret er i glassfiber, det har så klart en ram air-løsning: funksjonelle luftinntak der bilens fart gjør at frisk luft blir presset gjennom panseret og ned til luftfilter og forgassere. En slags fattigmanns kompressor, om du vil.
Skjønt, «fattig» er kanskje ikke riktig uttrykk når det gjelder Carroll Shelbys gamle kreasjoner. De tre bilene på grusplassen er ganske enkelt verdt en formue.
- I dag har Shelbyene blitt så dyre at du skal være spesielt interessert for å kjøpe en, sier Per Olav.
- Da jeg kjøpte bilen min, jobbet jeg i Oslo, og parkerte Shelbyen i Grønnegata på nattestid. Jeg gjør ikke det lenger, flirer Jøran Dalen.
8,2 liters kraftverk
Gullskatten hans kom til Norge i 1986, samme år som Per Olavs. Da hadde kabrioleten vært noen år i Sverige, der den ble hyppig lakkert i ulike farger.
Jøran kjøpte i bilen i 1993, og har siden lakkert den enda flere ganger. Litt i Carroll Shelbys ånd altså - den første Cobra-bilen han laget, ble lakkert i ny farge for hver gang pressen skulle komme på besøk, slik at folk skulle tro at de allerede hadde laget masse biler.
Originalmotoren til Jørans bil er forsvunnet. Det er synd, selvsagt, men samtidig var det en utmerket sjanse til å putte mer pepper under panseret, uten å ødelegge originaliteten. I dag står det en 505-tommers motor i bilen, altså rundt 8,2 liters slagvolum.
Turistutveksling
- Originalt hadde den 360 hestekrefter, i dag er det vel litt mer moment, for å si det sånn. Men bakakselen har «turistutveksling», så den er ikke så voldsomt rask. Fra 100 km/t og oppover er den veldig sterk, men da begynner den å vingle. Da begynner glassfiber-delene å leve sitt eget liv, forklarer Jøran.
Etter fire-fem års restaurering er bilen hans så flott at man nesten blir litt svimmel. Likevel er han ikke redd for å bruke klenodiet.
- Jeg liker vind i håret. Jeg bruker den mye, og har kjørt 70.000 kilometer med den, sier Jøran, en mann som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av Shelbyer. Det er neppe tilfeldig at mobilnummeret hans slutter med «68 500»...
Deletrøbbel
Å få tak i deler til så spesielle biler, som ble laget for rundt 50 år siden, kan være trøblete.
- Tekniske ting går greit. Mer spesielle detaljer er både dyrt og vanskelig, sier Per Olav.
- Det finnes noe reprodeler, men mye har tvilsom kvalitet og dårlig passform.
- Særlig glassfiberdelene, sier Per Olav.
Han vet hva han snakker om. Da han og Jøran nylig hadde fikset fustasjeopphengs-forkoblingen og skulle ut på en liten prøvetur, skvatt hele panseret av. Det digre glassfiberplaten fløy over bilen, raspet opp lakken både her og der, før det la seg til hvile på veien, ødelagt.
Å få tak i et originalt panser er ikke enkelt - eller billig.
- Jeg har sett panser til 100.000 kroner, grøsser Jøran.
Eks-leiebil
Arild Sørbøs ´68 GT350 har nok hatt en hard oppvekst. Første eier var Hertz i New York, antakelig har den vært leiebil på Manhattan. Folk leide ikke en Shelby Mustang for å kjøre til kirka på søndagen.
- Det var heftige biler som ble kjørt fullstendig i stykker - dekkene var jo fullstendig livsfarlige!
Glemte hvor han parkerte - fant igjen bilen på samme sted 20 år etter
Til slutt måtte du ta eget kurs for å få leie disse bilene, sier han.
Den i dag pensjonerte takstmannen gikk i årevis rundt og dagdrømte om en amerikaner. Øverst på listen sto Ford Mustang.
- Til slutt sa kona at «nå kjøper du deg bil, ellers blir vi fattige på grunn av alle bilbladene du kjøper», forteller Arild.
Sjelden kompressor
Dermed nappet han med seg Per Olav og dro på amcar-jakt. Etter å ha sett på et utall tvilsomme prosjekter, dukket Shelbyen opp. Nå har Arild kjørt smykket sitt i ti problemfrie år.
- Den har gått som ei klokke. Og bra er det, for jeg er ingen mekaniker, sier han.
Den mørkegrønne 1968-modellen har en 302-motor med et svært sjelden (og ettermontert) option: Paxton-kompressorer.
- Originalt var det 270 hk, og kompressoren skal gi 45 prosent ekstra. Da snakker vi rundt 400 hk. Jeg vet ikke om det er riktig, men du merker kreftene. Bilen er vel litt heftig for en pensjonist, sier Arild Sørbø.
At han eier et av de største sikleobjektene 1960-tallet har gitt oss, betyr ikke at mannen har sluttet å drømme.
- Faktisk kunne jeg godt tenkt meg en Mini ...
