Her er et lite glimt av mitt drømme-trafikkbilde: Nye og gamle velholdte entusiastbiler, kjørt av glade og fornøyde eiere året rundt. Slik ser det dessverre ikke ut i dag. Vi ser riktignok mange flotte kjøretøy på veiene når sola skinner på sommerhalvåret. Men så fort høstkulda setter inn, forsvinner de tilbake til garasjer og fjøs, hvor de dvaler i de kalde månedene.

Grunnen er jo åpenbar: Salt. Hvis det var mulig å ferdes på vinterveier uten å høre korrosjonen formelig tygge seg gjennom karosseriet, ville nok mange flere av oss kjørt staselige veteranvogner også i det mørke halvåret. Men av og til dukker de opp, de stae entusiastene som trasser både jantelov og - tilsynelatende - sunn fornuft og kjører rundt i doninger som en ellers må på museum for å legge øynene på i vinterkulda.

Dette har fått meg til å tenke: Må det nødvendigvis bety en rask og ubehagelig død for alle flotte firhjulte følgesvenner hvis en våger seg ut i saltlaken? Neppe. I alle fall ikke hvis en tar noen forhåndsregler. Det var en spennende tanke, men lenge ble det også bare med det. Helt til omstendighetene ville det annerledes ...