Her er et lite glimt av mitt drømme-trafikkbilde: Nye og gamle velholdte entusiastbiler, kjørt av glade og fornøyde eiere året rundt. Slik ser det dessverre ikke ut i dag. Vi ser riktignok mange flotte kjøretøy på veiene når sola skinner på sommerhalvåret. Men så fort høstkulda setter inn, forsvinner de tilbake til garasjer og fjøs, hvor de dvaler i de kalde månedene.

Grunnen er jo åpenbar: Salt. Hvis det var mulig å ferdes på vinterveier uten å høre korrosjonen formelig tygge seg gjennom karosseriet, ville nok mange flere av oss kjørt staselige veteranvogner også i det mørke halvåret. Men av og til dukker de opp, de stae entusiastene som trasser både jantelov og - tilsynelatende - sunn fornuft og kjører rundt i doninger som en ellers må på museum for å legge øynene på i vinterkulda.

Dette har fått meg til å tenke: Må det nødvendigvis bety en rask og ubehagelig død for alle flotte firhjulte følgesvenner hvis en våger seg ut i saltlaken? Neppe. I alle fall ikke hvis en tar noen forhåndsregler. Det var en spennende tanke, men lenge ble det også bare med det. Helt til omstendighetene ville det annerledes ...

Hos Bård Risan på Rud Vintage Garage i Bærum sto den perfekte bilen - en klassisk evighetsmaskin fra merket med stjerne på panseret.

En 1977 Mercedes 250 W123.

INTERIØR: Et slikt førermiljø finner du ganske enkelt ikke maken til hos moderne biler. Både komfort og plassforhold er på topp. Foto: Jamieson Pothecary

Godt egnet for helårsbruk - eller?

På papiret er dette en av bilhistoriens mest solide konstruksjoner. Både motor, drivverk og karosseri er kjent for en enkel ting: Holdbarhet. Men selv de beste ingeniørene kan ikke gjøre noe med stålets reaksjon på salt. Derfor har mange artsfrender gått dukken gjennom årene. Men dette eksemplaret bar ikke videre stort preg av vinterbruk. Noen små rustbobler kunne skimtes her og der, men ingenting avskrekkende. En kald februardag trillet derfor Mercedesen ut av lokalene til forhandleren og inn i det ukjente.

Det første som slo meg, var hvor lettkjørt og solid den føltes. Med litt over 277 000 kilometer på telleverket ville enhver bruksbil vist tydelige slitasjetegn. Ikke denne.

Gjennom bilhistorien er det bare en håndfull modeller som kan skilte med lignende holdbarhet. De fleste fra før 1980 har enten Peugeot- eller Mercedes-logo i grillen. (Jepp, før i tiden var faktisk Peugeot skikkelige evighetsmaskiner!) Derfor var det få bekymringer som plaget meg de første milene.

Et par små vedlikeholdspunkter ble likevel adressert, som en slakk mutter på gass-staget og bytte av en litt sliten radiator, som selger Bård Risan tok på sin regning. Nå kunne milene bare begynne å rulle ..!

Jomfrutur på kontinentet

Det tok ikke mange dagene før Mersja fikk sin første store utfordring. Kursen ble satt mot Amsterdam via hundrevis av kilometer med frifartssoner gjennom Tyskland. Der ga den gamle sliteren klar beskjed om at hastigheter over 140 km/t strengt tatt var unødvendig. Ikke på grunn av manglende motorisering; den 2,5 liter store rekkesekseren leverer riktignok bare 129 hestekrefter, men gjør så med stil langt opp i registeret. Nei, her var det girkassen som buttet. Fire manuelle trinn på gulvet er ikke mye å rutte med når en ferdes på Autobahn. Typisk norsk å ikke velge den dyrere femtrinnskassa ...

– Det skumleste jeg har gjort i en bil

Etter at bil og sjåfør hadde blitt enig om riktig tempo, ble turen svært så trivelig. Nærmere tusen fullstendig problemfrie kilometer ble forsert før dekkene atter igjen rullet på norsk grunn.

Det eneste aberet? Forbruk. Nå begynte jeg å forstå hvorfor mange Mercedes W123-entusiaster heller velger den firesylindrede 230E eller den større sekssylindrede 280E-motoren.

Nøkkelen ligger i den enkle bokstaven E, som står for Einspritzung. 123-modellen var den første i rekken som tok dette i bruk, noe som senere også ble navnet på hele modellserien. Men min 250 måtte klare seg med en særdeles drivstofftørst og ikke spesielt sofistikert forgasser av typen Solex 4A1. Mang en Mercedes-mekaniker korser seg og spytter i bakken bare de hører navnet. Den er visstnok noe skikkelig dritt å skru på. Heldigvis fikk vi aldri oppleve dette i praksis ...

Fra Autobahn til påskefjellet

Hjemme i Norge var vinteren langt ifra over. Som en samvittighetsfull bilentusiast spylte jeg Mersja grundig både over og under etter hver biltur av betydning. Ikke et gram salt skulle få ligge for lenge! Hvis en klarer å holde dette ved like, kan mange potensielle korrosjonstrusler elimineres. Men også jeg begynte å kjenne på skyldfølelsen. Derfor ble det vedtatt å ta med vogna opp i vinterfjellet, hvor saltet aldri finner veien ned på bakken. Der måtte vel Mersja trives?

Skal du på langtur? Slik pakker du bagasjen forsvarlig i bilen

Et tidsriktig skistativ ble lånt av bilens tidligere eier og langrennsskiene trygt plassert på taket. Så ble stjerna vendt mot påskefjellet hvor prikkfrie vinterveier ventet. Og forventningene ble innfridd: Oppe på Filefjell, hvor familien ofte samles til diverse friluftsaktiviteter, fant Mercedesen seg godt til rette.

Med gode vinterhjul og differensialbrems var aldri fremkommelighet et nevneverdig problem, heller. Så trivelig var det faktisk å kjøre vogna at skiene et par dager ble værende på taket til fordel for koseturer med den firhjulte. Det ble et ekte veteran-vintereventyr som fortsatt står varmt i minnet.

Et uproblematisk bilhold

Etter at våren endelig kom til landet og det forbaskede saltet ble forvist tilbake til helvetes avgrunner, gikk eierskapet fra bra til bedre. Med stabilt oljeforbruk og like stabilt (om enn noe høyt) bensinforbruk har dagene og milene blåst avgårde. Over 12 000 kilometer har Mersja rullet, og det med stor stil. Hvilke uforutsette kostnader har dukket opp? Svaret er enkelt: Ingen.

Jeg mistet en hjulkapsel på en kosetur til Lillehammer, men denne ble erstattet av en tilsvarende donert av en entusiastisk Mercedes-mekaniker (takk, Ernst!!) og kostet derfor ikke ei krone.

Jeg har lært en viktig lekse av dette eksperimentet: Det er verken vær, vind eller salt som bestemmer om en bil lever eller dør. Det er eieren, det.

Saken har vært publisert i bladet Autofil og Dinside også tidligere. PS! Mercedes er nå solgt og lever et ukjent liv et annet sted i Norge.

Muligens den beste Mercedesen vi har testet