KOMMENTAR: Martin hyler inne i bilen, svetten renner og tårene triller. Det er lørdag midt i sommerferien. Solen steker for første gang på lenge, og det noen og tjue grader ute. Inni den svarte Volvo-en, som står parkert midt i solsteken ved Frognerparken i Oslo, er det cirka dobbelt så varmt som ute. Der inne sitter lille Martin på halvannet år, alene. Han er helt fra seg.

Bilen er låst. Moren, som er en venninne av meg, står fortvilet utenfor vel vitende om at bilnøkkelen ligger i bagen i bagasjerommet.

Hun ringer til politiet, og forventer øyeblikkelig hjelp i en slik situasjon. Samtidig prøver hun å skjule sin hysteriske reaksjon ved å prate rolig til Martin gjennom det mørke vinduet: Hei, Martin!!! Dette går bra Martin! Hold ut, mamma kommer snart!

Politiet har imidlertid en annen agenda.

– Vi har ingen ledige ressurser, er beskjeden venninnen min får, og blir bedt om å knuse vinduet selv. Politiet må vel vite at det er ikke bare-bare å knuse et moderne bilvindu, tenker venninnen min. Da sier politiet at hun må ringe til Viking – noe de selv også lover å gjøre.