En nydelig linje er strukket fra den fremre støtfangeren til den bakre. Hovedlyktene er trukket opp og går i en elegant kurve som avsluttes oppå panseret. Grillen sender tankene til sportsbiler fra svunnende tider og kromdetaljene understreker elegansen.

Neida, vi snakker ikke om noen sportsbil, eller en sedan i luksusklassen. Vi snakker om Daihatsu Sirion. En småbil der designerne har fått friheten til å la pennen flyte fritt over papiret og skape de nydeligste kurver - slik at Sirioner får ellers kjedelige småbiler til å fremstå som lange gjesp.

Når skuffelsen tar overhånd

Med et utvendig design så spennende som man finner det på Sirion, er det ingen overdrivelse å si at forventningene for hva som skjuler seg bak dørene også er høye. Derfor blir man skuffet når man setter seg bak rattet i Sirion. Dashbordet er mørkt, grått og forsøkt piffet opp med plast som har en "metallic effekt". Å si at dette er elegant vil være å ta for hardt i.

Men oversiktlig er det, instrumentene er lettleste og bryterne plassert innen rekkevidde.

Ikke akkurat noen ballsal

En Daihatsu Sirion er drøye 3,5 meter lang og 1,6 meter bred. Det bærer plassforholdene preg av, og selv om plassen foran er tilstrekkelig så er plassen i baksetet nok mer tilpasset små japser enn høye, rørslige nordmenn. De positive egenskapene om baksetet er vanskelige å finne, men takhøyden er bra. Da er det enklere å finne negative argumenter; benplassen er for dårlig, bredden neppe tilstrekkelig til tre voksne, støtten - både til lår og rygg - for dårlig, og nakkeputer mangler.