Det er nemlig ikke mye som står mellom undertegnede og adjektivet fortreffelig når Chrysler Voyager skal presenteres. Bilen har nemlig det meste hjertet begjærer – ABS-bremser, skinnseter, lettmetallfelger, og alt annet man kan ønske av komfort- og jåleutstyr. Dessuten har den plass i massevis - den er faktisk en av de få flerbruksbilene som faktisk er brukbart anvendelig selv om alle setene er på plass.

Men i en slik toppmodell har nok mange forventninger om at bilen også skal kunne holde følge med trafikken i de fleste situasjoner. Det gjør jo forsåvidt denne bilen også, men i enkelte situasjoner er det helt klart at bilen er undermotorisert. I lange oppoverbakker, forbikjøringer og andre øvelser som krever effekt og dreiemoment havner vår testbil langt bak hovedfeltet.

I minste laget

Det er kanskje ikke så rart. 133 hk og 178 Nm (på høyt turtall) er mer enn nok i en Neon, tilstrekkelig i en Stratus, men for lite til å gi en Voyager med egenvekt på over 1600 nok skyv i pressende situasjoner. At komfortkarakteren ikke blir høyest skyldes nettopp dette – bilen er så komfortabel som få den, hadde det ikke vært for at man måtte bruke gearspaken så ofte og tyne bilen på så høye turtall som man faktisk må.