Den siste modellen i Mazda 323-familie er et resultat av at Mazda har måttet orientere seg tilbake til gamle verdier som funksjonalitet, plass og sikkerhet fremfor friske designstudier. Bilen er nemlig kjedelig på alle måter, designet er et langt gjesp enten man betrakter bilen fra utsiden eller innsiden.

Lite kjøreglede

Kjøreegenskapene er også kjedelige, men trygge og forutsigbare. Gassresponsen og styring er litt treg, og tilbakemeldingen ikke er av de beste. Men selv om bilen oppfattes som litt kjedelig både hva angår egenskaper og utseende, er det ikke mange andre småbiler som kan skilte med samme sittekomfort som man finner i en 323. Lår- og sidestøtten er upåklagelig. Det eneste som kunne vært bedre er korsryggstøtten. Men man sitter godt og komfortabelt, også over lenger etapper. Baksetene kan derimot ikke by på samme grad av sittekomfort, til det gir de for dårlig støtte.

Brukbar fjæringskomfort

Fjæringskomforten i bilen er på det jevne, faktisk takler understellet korte ujevnheter bedre enn lange. De gode forsetene sammen med brukbar fjæringskomfort gjør at en kjøretur i en Mazda 323 oppfattes som rimelig komfortabel. Men en ting trekker ned inntrykket, og det er støyen. For det er mye bråk inne i bilen, først og fremst fra motoren, men også fra dekkene. Det kan lett bli slitsomt på lenger turer.