En Mazda 626 er ikke noen spennende bil, hverken designmessig eller kjøremessig. Det rare med den er at den allikevel greier å begeistre. En begeistring som neppe vekkes til live av bilens oppførsel ute på veien.

Hatten har plass

Bilen innbyr nemlig til en sedat kjørestil. Man bremser ned i god tid foran svingen og sørger for å holde en trygg hastighet hele svingen igjennom. Ikke for det, bilen kan kjøres styggfort på svingete vei uten at den finner på noe tull. Det mest dramatiske som skjer er at bilen begynner å understyre. Men selv om kjøreegenskapene er trygge har man ikke lyst til å kjøre fort når man kjører Mazda 626 - slik sett er det bra at takhøyden foran er romslig. Faktisk romslig nok til at hatten slipper å forlate sitt naturlige oppholdssted. For plass er det nemlig nok av i Mazda 626. Den har blitt en stor bil, spesielt dersom man sammenlikner med forgjengeren. Både forsete-, såvel som baksetepassasjerene har nemlig godt med plass.

Men ikke i baksetet

En liten ripe i lakken får allikevel Mazda. Takhøyden i baksetet kunne vært bedre. Når man sitter normalt er plassen i og for seg tilstrekkelig. Problemet kommer egentlig først dersom man skulle være så uheldig å bli påkjørt bakfra, da treffer hodet ditt taket før det treffer hodestøtten. Bagasjeplassen er også bra i Mazda 626, faktisk blant de bedre dersom man sammenlikner det med hva konkurrentene har å tilby.