Før var det veldig lett å skille mellom de som skulle kjøre fort på bane for å plukke sekunder, de som hadde kofferten full av bilpleie-produkter på vei til utstillingsplass og de som bare hadde kjøpt bil for å kose seg med blårøyk fra innerhjul.
Dette bildet er ikke så tydelig nyansert lenger. Man kjører gjerne en utstillingsbil på bane for å plukke sekunder, spinne og kose seg – og man stiller gjerne ut sin banebil. Det hele flyter sammen!
Se på Henrik Nøstdal. Joda – han stiller med en blankpolert bil, men dette er en BMW M4. Og den kan like gjerne bite fra seg på banen.
Naboguttens førstebil – plutselig på utstillingsplass
Første gang vi så en bil med luftunderstell i levende live, var på en eldre, ganske billig bil som man hadde kappet og sveiset, bannet og steika for å få understellet til å passe. Det var ikke så nøye liksom, for om det gikk til skauen, ble det ikke det helt store innhugget på familiebudsjettet likevel.
Trenden tok helt fyr her i Norge – selv om det var en gammel greie i statene, og man så flere og flere biler rundt om i miljøet som hadde montert understell som tillot å heve og senke bilen etter behov.
Plutselig dukket det opp mange biler på bilutstillinger, som man klødde seg litt i hodet av. Ikke så de bra ut, og ikke var de spesielle – før man hørte «pssssht!» og buken klasket i bakken. Nå var til og med naboguttens førstebil verdig en plass hvor publikum gikk for å titte.
Et råskinn fra fabrikk
Ettersom disse luftunderstell-kitene ble bedre og mer skreddersydd, turte også de som ikke ville gjøre store endringer i bilens konstruksjon å kaste seg over trenden. Spesielt gjaldt det de med sportsbiler.
Slik er det tydeligvis ikke lenger. Hvorfor gro fast i en enkel «disiplin», liksom?
- Jeg hadde bare lyst å gjøre noe med en bil de fleste egentlig parkerer i garasjen, eller så vidt tør å bruke, sier Henrik.
M4 er en ren sportsbil fra M-divisjonen til BMW. Alt er litt grommere på disse (M-modellene), enn på de øvrige BMW-modellene. De er bygget for å gå fort. Og det gjør de også.
Under panseret på Henrik sin bil, sitter det nemlig en 3-liters rekkesekser med dobbel turbo. Den yter 431 hestekrefter og gjør unna 0-100 kilometer i timen på 4,1 sekunder. Toppfarten er elektronisk begrenset til 250 km/t.
Girkassa er en syvtrinns dobbelclutch-sak som girer lynraskt, og diffen bak har elektronisk kontroll – som betyr at man kan kjøre med den åpen, eller 100 prosent låst, når Henrik vil spille litt bajas. Mellomakselen er i karbonfiber, og man kan justere gassrespons, hardhet på dempere, eller motstand på styreservoen. Dette er en bil utviklet for pur kjøreglede av den mer aktive arten.
- Ja det er en helt rå bil! En kjøremaskin, uten tvil. Hva skal man si – det er en stor datamaskin som hjelper deg å finne alle mulige fordeler når man kjører, forteller Henrik.
HEFTIG: Henriks BMW M4 skiller seg ut. Foto: Kaj Alver
Godt syn og god smak
Som dere skjønner, er ikke dette en type bil som er tiltenkt et liv på utstilling, eller under et pledd i garasjen. Det er en bil bygget for å kjøres hardt med.
- M4 har vært drømmebilen min lenge, og jeg fikk endelig sjansen til å kjøpe en med riktige farger i februar i år. Da var den helt original – det var ikke rørt på en skrue, sier Henrik.
Japansk sverd og tysk slegge
Fargen er en av de tingene som skiller denne M4-en fra resten. Den heter vel Sakihr Orange, og bryter veldig fint i solen – samtidig som den er så fjernt fra interiørfargen at det passer. Det er nemlig ikke mange BMW-er man ser i dag som ikke har sort interiør. Henrik ville ikke ha det, og ventet på å finne en med hvitt skinn.
Det er i utgangspunktet en kul bil å se på – det som egentlig er en to-dørs M3. Men klart, det er ikke de aller feteste hjulene originalt, og kanskje er det flere detaljer man kunne endret om man fikk bli med på design-teamet som står ansvarlig for kreasjonen.
Men de må jo tenke salg – massene må like det de ser, ikke bare de med godt syn og god smak ... Derfor lar BMW det stå litt åpent for videre utbedringer designmessig for kundene. Og Henrik var ikke sein med å begynne.
Djevelen er i detaljene
- Jeg hadde jo egentlig planene klare, og det var bare å sette i gang. Jeg synes bilen ser bedre ut i dag enn da jeg fikk den som original, forteller Henrik stolt.
Vi er enige. Og her er det virkelig i detaljene at man oppnår det store bildet. For det første er alle rutene sotet mørke, noe som gjør seg utrolig godt mot lakkens farge. Foran på den aggressive fronten har det også kommet på en leppe i karbonfiber, og lenger opp på fangeren sitter det helt sorte grillnyrer.
Emblemene på skjermene og bakluka er byttet til sorte. Det er ikke mye jobb, men likevel utgjør det en stor forskjell på bilens utseende. Litt mer bøllete blir den med en gang.
Hula-hula
Detaljer er detaljer – det skal litt mer enn et raskt blikk til for å oppdage dem.
Det som derimot hopper rett i gluggene på deg som en dansende Hawaii-dame med hula-hula-skjørt, er bilens «stance» (hvordan den ser ut stillestående). Den regelrett slikker bakken, og mellom hjul og skjermkanter får man ikke engang tvunget undertegnedes Visa-kort - og det er jommen tynt!
Får minst 60 mil rekkevidde
- Det var jo det som var planen hele veien da. Å få på luft. Så jeg har montert et komplett Airlift Performance 3P-kit på bilen, og er kjempefornøyd med det! Bilen er helt magisk å kjøre, sier Henrik Nøstdal (23).
I dag er ikke dette noe skummelt å gjøre. Det er ikke brukt så mye som ei baufil engang for å få på plass greiene. Dette kan når som helst settes tilbake til originalstand.
Med de originale hjulene hadde det sikkert vært kult, men det hadde definitivt vært som et ord med bokstaven «i», uten prikken over. I alle fall syntes Henrik det – så han handlet seg skreddersydde Rotiform SJC-hjul i ti og elleve tommers bredde. Disse er laget til bilen, og passformen er helt perfekt.
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet Gatebil (2019/12).
