Det er som om englene synger idet perleporten åpner seg. Mannsfiguren ved inngangen ønsker oss velkommen, han slår faderlig ut med hendene og viser vei inn i det ukjente. Mens vi går innover, mot lyset, kjenner vi at kroppen blir fylt av sannhet, av glede. Det har vært en lang reise, men nå har vi kommet frem, til himmelriket.
Til Haugesund.
«Il mostro»
Mannen som akkurat har åpnet garasjeporten er Arnulf Stakkestad. De siste årene har 40-åringen bygget opp en gloriøs, liten bilsamling, der spesielt én av bilene frem- kaller måpende blikk der han kommer kjørende: Alfa Romeo Sprint Zagato.
- Så vidt jeg vet er dette den eneste på skilter i Norge, sier Stakkestad.
Som er befriende ærlig når han omtaler bilen, som i Italia ble kalt «Il mostro» - monsteret.
- Det er en skranglekasse, sier han.
- Den er veldig rå - det er jo en racingbil, egentlig. Lyddemping finnes ikke, racingunderstellet klikker og klakker og dunker, det er mye lyd. Du hører alt. Byggekvali- teten er tvilsom, men kjøreopplevelsen er helt outstanding.
Kostet en formue
Da den nesten utenomjordiske SZ ble introdusert på Geneve-messen i 1989, tenkte nok mange at det der kommer aldri til å bli noe annet enn en frekk designstudie. Men Alfa Romeo hadde store planer for SZ.
- De ville lage den ultimate kjøremaskinen. De skulle vise at de fremdeles kunne levere varene, etter et 80- tall der de produserte mye drit.
SZ ble basert på Alfa 75, og fikk Alfa Romeos berømte treliters V6-motor under plastpanseret. Dessverre fikk SZ en prislapp som gjorde at man helst burde være mafiaboss eller statsminister for å ha råd til den. Salget gikk tregt, og etter tre år og knappe tusen eksemplarer var det slutt. Stakkestads bil er laget i 1991, men ble ikke solgt før 1993.
- De kostet visst like mye som en påkostet Porsche 911. Da skal du være dedikert for å velge en SZ, sier han.
Blodtrimmet
En tidligere eier var tydeligvis ikke fornøyd med Busso- motorens 210 hestekrefter.
- Motoren ble sendt til Nederland, boret opp til 3,5 liter og fikk noen skikkelig sportslige kamaksler. Den er trimmet fra de originale 210 til 270 hestekrefter. Men under 2000 omdreininger er det såvidt motoren fungerer, spes- ielt når den er kald.
- Men den går greit unna?
- Det går helt fælt. Her må du jobbe for å få opp farten, høre etter hvordan motoren har det. Dette er en bil du kjører, ikke en bil du blir kjørt i. Det er det som er gøy med denne.
Umulig å finne deler
Det som imidlertid ikke er gøy, er tilgangen på deler.
- Det er omtrent umulig å få tak i deler. Jeg har hørt om folk som har betalt 30 000 kroner for frontlyktene. En tidligere eier av bilen min var uheldig og fikk en liten sprekk i panseret. Han klarte å få tak i et nytt, men det kostet 100 000 kroner - for sikkert ti år siden. Så det gjelder å være forsiktig.
I utgangspunktet er Stakkestad imidlertid mest opptatt av tyske biler.
- Men italienerne bygger bil med masse følelser. De lager mange lekre biler, og har en tilnærming til bil og bilkjøring som er fascinerende. Så hvis du bare tør å tro at det går bra denne turen også, så er bilen helt rå. Den har et ekstremt veigrep, og understell, chassis og motorlyd til å få gåsehud av.
Hobby og investering
Til daglig er Stakkestad økonomisjef i byggbransjen. Tanken om sunn økonomi har han tatt med seg hjem i garasjen. Han har rett og slett en plan med bilkjøpene.
- Når jeg vurderer å kjøpe bil, må en potensiell pris- økning være med i regnestykket. Den bør holde seg i verdi. Treffer jeg blink i ny og ne er det helt topp, men i det lange løp er jeg knallfornøyd hvis jeg går i null, sier Arnulf Stakkestad.
Ta for eksempel det subtile råskinnet som i sommerhalv- året shipper ungene i barnehagen og far på jobb: En original, veldholdt 2003-modell BMW M5, med femliters V8-motor og 400 hk.
Nye BMW M5 plasserer forgjengeren kontant og ugjenkallelig i glemmeboka.
- Nyere familiebiler stuper verdien med 50.000 kroner i året. Hvis jeg har M5en i noen år, og ikke får de helt store utgiftene, så får jeg igjen pengene. Da har jeg hatt en veldig billig bil.
- Men det er jo fare for store utlegg med slike biler?
- Jeg er ingen stor mekaniker, så jeg må kjøpe en så god bil som mulig. Jeg leser meg opp på feilene de ulike bilene har, og prøver å analysere meg frem til hva som er gode kjøp.
Startet på topp
Fyren har hatt bildilla siden han løp rundt i kortbukse. Som tenåring syklet Arnulf stadig forbi en ihjelrustet BMW 3.0Si, en bil som gjorde et dypt inntrykk på en aspirerende bilnerd.
– Et kunstverk, signert og nummerert i bare 167 eksemplarer
- Det var en nydelig bil. Som konfirmant bestemte jeg meg for å spare alt jeg klarte, og kjøpe meg en slik da jeg ble 18 år.
Som sagt, så gjort. Arnulf skaffet seg en 3.0Si som tidligere hadde tilhørt en BMW-entusiast som vi i dag kjenner som kong Harald. Den daværende kronprisen kjøpte bilen i 1973 og brukte den i to år, med registreringsnummeret C-570.
Siden har interessen bare vokst, akkurat som samlingen. Zagatoen, M5'en, en lilla Porsche 993 her, en 928 S4 der.
Sånn sett har samlingen et slags fokus. Med ett unntak:
En californiahvit Volvo Amazon.
Vant i tipping
Arnulf Stakkestads bestefar var havneinspektør i Haugesund, og lød det ikke ukjente navnet Arnulf Stakkestad. I 1969 kjøpte bestefarens kollega en flunkende ny Volvo Amazon. Tre måneder senere vant kollegaen i tipping. Nå hadde han fått lyst på den moderne Volvo 144. Dermed ble Arnulf Stakkestad eier av en omtrent ubrukt Amazon.
I flere tiår kjørte bestefar rundt i Volvoen, så fremoverlent at hatten nesten stanget i frontruten. Årene gikk, og en dag var det Arnulf den yngre sin tur.
- Jeg fikk lappen på 18-årsdagen. Jeg syklet jeg rett fra biltilsynet og hjem til bestefar for å hente bilen. Bestefar hadde nemlig lovet at da jeg fikk lappen, skulle jeg få bilen.
Him te Haugesund
Da Arnulf etter noen år flyttet til Bergen for å studere økonomi, ble bilen med. Men å stå parkert ute er intet godt liv for en veteranbil - spesielt ikke i Bergen.
Erik fant sin ungdoms drømmebil
- Den trengte omsorg og en garasje. Så jeg tok kontakt med den lokale Amazon-klubben og spurte om noen ville ta vare på bilen. Dagen etter kom det en kar og kjøpte bilen.
Men før Arnulf så Amazonen forsvinne i regnværet, på vei mot restaurering, gjorde han en avtale. Skulle den nye eieren noensinne finne på å selge klenodiet, skulle han først ta kontakt med Arnulf.
13 år gikk. Så ringte telefonen. Havneinspektørens Amazon var klar for å komme hjem.
- Denne måtte beholdes i familien. I det gamle vognkortet som ligger i hanskerommet står det Arnulf Stakkestad, sier Arnulf Stakkestad.
Men Amazonen er unntaket. Egentlig handler det om langt mer potente biler. Barnehagebilen er ikke den eneste som har en M i grillen.
BMWs hellige gral
- Dette er the holy grail, sier Stakkestad og viser vei mot en zinober-rød, førstegenerasjons M3.
Bilen er fra 1988, og ser ut som om den kommer rett fra fabrikken. Det er sjeldent, nesten rørende, å finne en helt original M3, som aldri har vært tafset på av feile folk. Der ingen har «forbedret» den 2,3 liter store rekkefireren med 215 hestekrefter. Der det fremdeles står originale BMW-høyttalere i hattehyllen. Der bagasjerommet ser ut til å være urørt av menneskehender og Rema 1000-poser.
- Karosserimessig er det omtrent bare takluken og panseret som er identisk med den vanlige 3-serien. Dette eksemplarer har faktisk elektrisk justerbare dempere. Ikke mange ble solgt med den løsningen, men det fungerer veldig bra, sier Stakkestad.
Art by accident
At Stakkestad ble M3-eier, skyldes en idé som neppe var helt gjennomtenkt.
- Altså, jeg hadde kjøpt en Porsche 993, og den ville jeg ikke bruke om vinteren. Så jeg trengte en vinterbil med baksete, slik at jeg kunne kjøre eldstemann til barne- hagen, sier han.
Drømmen om å kjøre M3 hele året sloknet raskt.
- Som vinterbil var den grusom. Mye på grunn av vinter- dekkene jeg kjøpte. Det var helt forferdelig, sier han.
Dermed ble M3-en parkert ved siden av 993-en. Snøballen begynte å rulle. Snart kjøpte familien Stakkestad hus med garasje på 160 kvadratmeter, med løftebukk, stereoanlegg og intercom-anlegg.
- Hvordan har du råd til alt dette?
- Jeg arvet litt en gang, og så gikk jeg tidlig inn i eiendoms- markedet da jeg bodde i Bergen.
Men mye handler om prioritering, sier mannen med over 1500 hestekrefter ventende i garasjen.
