Accord har tradisjonelt vært en ganske sportslig mellomklassebil. Det er en profil man har forsøkt å beholde også med denne generasjonen. Det kommer blant annet til uttrykk i en ganske kjapp styring som formidler greit med kontakt med veibanen. Fjæringsoppsettet kan også virke en anelse stramt i lave hastigheter.

Fin på veien

Oppe i fart på landeveien fremstår imidlertid kjøreegenskapene som ganske harmoniske. Til tross for store 18-tommers felger med lavprofildekk er ikke oppsettet plagsomt stivt. Det er det heller ikke når man kjører litt aktivt. Da beveger karosseriet en del på seg, men ikke så mye at det går utover kontrollerbarheten.

Alt i alt er kjøreegenskapene litt strammere enn snittet i denne klassen og kjøregleden ganske god, om enn ikke best i klassen. Balansen er eksempelvis rimelig nøytral, og understyring er ikke noe problem innen rimelighetens grenser. Kun ved mer kritiske situasjoner vil Accord skli litt over forhjulene. Skumle slipp med bakhjulene må du mer eller mindre bevisst provosere frem.

Oppgraderingen som ikke hjalp

Hvordan er så dieselmotoren som har fått så mye skryt i både forrige Accord, Civic og CR-V? Litt skuffende. Sammenlignet med disse bilene har nye Accord 10 ekstra hester og newtonmeter. Vi snakker altså om en lettere oppgradert utgave. Det kan virke som Honda har latt selvtilliten vokse seg litt for stor før denne bilen ble sluppet. For selv om denne motoren går for å være en av de mest kultiverte og stillegående i klassen, støyer den faktisk litt for mye i nye Accord.