Det finnes fortsatt håp. Hint: Den som intet våger, intet vinner...

Ahhh, veteransportsbilen. To dører, lav takhøyde, klassiske linjer og en skikkelig motor under et langt panser. Følelsen av sol, sommer og prikkfri asfalt under dekkene kan bare bli bedre hvis du ferdes i et skikkelig entusiastkjøretøy.

Ikke helt umulig

Og stadig flere velger å se på klassikere med sportslig karakter. Dette reflekteres også dessverre i bruktbilprisene. Du kan for eksempel bare glemme å finne en gammel Porsche 911 uten astronomisk prislapp. Så hva skal en gjøre hvis ønsket er større enn lommeboka? Vel, det er faktisk ikke helt umulig.

Først av alt gjelder det å finne ut hva som slår ut på radaren din. Er det tysk prestisje? Amerikansk kubikk? Japansk finesse, eller britisk adel?

Etterspørselen begynner å overgå tilbudet i nesten alle leirene. Gode eksemplarer fra seksti- og syttitallet er nærmest umulig å få fingrene i. Så hva gjenstår da? Jo, åttitallet!

Et tiår fylt av kontraster

Men er dette egentlig en periode å trakte etter? Her er meningene delte. Dette var et tiår der alt ble skrudd opp litt ekstra. Frisyrer, klær, musikk og ikke minst biler bar preg av heftig eksperimentering innen stilarter og teknologi.

10 kule for slanke lommebøker

Mange elementer kan i dag kalles direkte vulgære, mens andre har tålt tidens tann overraskende bra. Og én ting skiller åttitallet fra tidligere bilgenerasjoner: Dette var virkelig de sportslige modellenes tiår.

Dette gjorde seg gjeldende i en helt ny generasjon folkelige, rimelige sportsbiler. De små GTI-ene ble stadig mer populære, med representanter fra Volkswagen, Ford, Mazda, Toyota, Renault, Peugeot, Citroën, Alfa Romeo og Fiat. Men nå dukket også de mer voksne folkesportsbilene for alvor opp.

Mitsubishi Starion, Chevrolet Corvette C4, Porsche 944 og Nissan 300ZX ble plakatmateriale for mange unge bilentusiaster på åttitallet. Kjøreglade, driftssikre og effektive teknikkbomber med tøft design og klassisk GT-layout. Dette var fullblods sportsbiler med attraktive prislapper, for første gang tilgjengelig for flere enn de aller rikeste.

Prisene på vei oppover

Dessverre har markedet allerede merket en stor interesse for akkurat disse bilene. Gode eksemplarer er for lengst sugd opp av framsynte samlere og entusiaster på utkikk etter et godt investeringsobjekt. Det vil si, nesten alle ...

Undertegnede satt nemlig med akkurat denne problemstillingen: Veldig lyst på kul brukssportsbil fra åttitallet, ikke like lyse utsikter på kontoutskriften. Hvis jeg sopte sammen alle nålene i veggen, kunne jeg kanskje sitte igjen med et budsjett på 50.000 kroner. Ikke har jeg spesielt imponerende mekanikerferdigheter heller, så å finne et skrantent objekt for totaloppussing var definitivt utelukket.

Bilen jeg hadde sett meg ut, var en sportsbil fra åttitallet som veldig ofte sklir under radaren hos de fleste entusiastene. Dels fordi den aldri nådde opp til konkurrentene, når det kom til ytelse per krone, men også fordi den omtrent ikke er mulig å oppdrive i god stand lenger.

Bilen jeg snakker om er Toyota Celica Supra MKII - i mine øyne en av modellene som best definerer åttitallet, kanskje kun slått av DeLorean DMC-12.

Norgeshistoriens viktigste løpsbil

Kantete skjermbreddere, brede dekk og ikoniske felger, vippelykter og deilige interiørdetaljer, som digitalt dashbord og kule sportsseter. I tillegg er modellen utstyrt med en 2,8-liters rekkesekser på enten 140 eller 170 hestekrefter. Og kanskje best av alt: Til tross for lav tilgjengelighet har prisene på de få eksemplarene som dukker opp holdt seg på et komfortabelt nivå.

Riktig bil til riktig pris - i Sverige

Men hvor skulle jeg finne det perfekte eksemplaret for meg? I alle fall ikke i Norge. Verken på de digitale bruktmarkedene eller på entusiastforumene var det så mye som et snev av spor etter modellen. Derfor måtte jeg søke utenlands. Heldigvis skulle jeg ikke langt før det dukket opp et fristende stykke kjøretøy.

Like utenfor Karlstad i Sverige sto en 1986-modell med perfekte spesifikasjoner, i alle fall etter min smak. Hvit med alle de viktigste detaljene intakt, uten altfor store skavanker. Noe småpuss måtte jeg regne med på mitt budsjett, men dette så ut til å være et særdeles bra utgangspunkt for en god bruksveteran.

Psst: Vi har kjørt siste utgave av Toyota Supra! Les mer her

En Toyota helt utenom det vanlige

Etter noen samtaler med selger og en busstur til Karlstad senere hadde jeg lempet en liten bunke tusenlapper i hendene til svensken, og begynt ferden tilbake mot Norge. Bilen var like bra som forventet, med tilsynelatende lite rust og svært god drivlinje, selv etter litt over 200.000 kilometer på svenske veier.

Etter å ha betalt merverdiavgift på grensen og sett over totalbudsjettet, ble det tydelig at jeg lå an til å klare meg innenfor rammene. Det var i alle fall det jeg trodde ...

Fra powerballade til skjebnesymfoni

Kursen ble lagt til Underground Garage, hvor Toyota-guru David Riiber skrur på eksotiske japanere for kjente sjåfører, som Fredric Aasbø og Fredrik Sørlie. Ved første øyekast kunne han si seg enig i at rustskadene absolutt var overkommelige, og tok på seg å utføre både sveisejobben og annet småplukk som burde gjøres.

Det ga meg en god følelse, å kunne sette bort arbeidet til en av Norges største autoriteter på klassisk Toyota. Hvis han godkjenner vogna, gjør garantert Biltilsynet det samme, tenkte jeg.

Noen vintermåneder kom og gikk, men Supraen var alltid i mine tanker. Drømmen om sommercruise i et japansk GT-ikon føltes svært så levende. Helt til telefonen ringte en regntung vårdag.

- Hei, det er David her. Du, den Supraen din...

Hjertet sank i brystet. Rusten var slett ikke så overflatisk som først antatt. Både indre og ytre kanaler var sterkt angrepet. Bilen kunne reddes, men det ville kreve mye tid og penger. Med et huskjøp og familieforøkelse like rundt hjørnet, ble den tunge avgjørelsen tatt:

Her måtte jeg kaste inn håndkleet. Som tatt rett ut av en sørgelig klisjé tilbrakte jeg resten av den regntunge dagen sittende på PC-en, blaende gjennom bilder tatt under de fire fantastiske ukene jeg fikk med bilen etter kjøpet, akkompagnert av triste åttitallsballader. «Turn around... Every now and then I feel a little bit lonely...»

Når internettet svikter

Det gikk ikke mange dagene fra annonsen lå ute, til bilen hadde funnet en kjøper med sveisekunnskaper og pågangsmot. I samme øyeblikk som pengene sto på konto, begynte jeg å saumfare nettet etter et nytt eksemplar. Jeg var bitt av Supra-basillen, jeg SKULLE oppfylle drømmen!

Men så var det som om noen skrudde av Toyota-kranen. Hvis det var få eksemplarer å oppdrive før, var det ingenting mot stillheten i markedet nå. Det som tidligere var en drøm, lignet mer og mer på en forbannelse. Norge, Sverige, Danmark, Finland, Tyskland:

Ikke tale om! Alle bruktmarkeder var knusktørre. Her måtte jeg ty til andre metoder. Gamle metoder.

Før internettets frembrudd gjaldt det å kjenne noen som kjente noen, for å få tak i de virkelig gode bilene. Og slik er det på mange måter fortsatt. Ryktet ble satt ut i miljøet, og en dag tikket det inn en melding fra en likesinnet Japan-entusiast:

- Fortsatt interessert i Celica Supra?

Det kunne jeg så til de grader bekrefte. Det skulle vise seg at han hadde kontakt med en eldre herremann i Sverige, som vurderte å gi slipp på en skikkelig perle – en sommerkjørt, mørkerød 86-modell med bare 145.000 kilometer på telleren. Få dager senere satt jeg nok en gang på bussen til Sverige – denne gangen til Kristinehamn, hvor Lasse, en trivelig 67-åring, satt ventende i drømmebilen.

Å, himmel og hav, den var pen! Makan til stand på en 30 år gammel urestaurert Toyota har jeg aldri sett. Det dirret i hele kroppen – og i lommeboka. Etter en kort prøvetur, gjennomgang av karosseri for å se etter rust, prisforhandlinger og en varm lunsj, var bilen min.

Veien til målet er sjelden linjalrett

I motsetning til den hvite perlen, med skjulte hemmeligheter, var det lite som skulle til for å få denne skatten på norske skilter. Med en fersk EU-godkjenning i hjemlandet og prikkfritt servicehefte (!) ble visningen hos Biltilsynet bare som en formalitet å regne. Kontrolløren i Drøbak sa seg til og med villig til å skru på de nye skiltene (hvem sa at Norge var et fælt land for bilentusiaster? Ikke for oss som liker veteranbil i alle fall!)

Det skulle gå mer enn halvannet år fra jakten på mitt eget åttitallsikon begynte, til jeg endelig hadde oppfylt drømmen om en Celica Supra på norske skilter. Reisen har vært lang og hard, med mange dyrekjøpte erfaringer.

Men angrer jeg? På ingen måte. Okei, sluttsummen ble noe høyere enn jeg hadde håpet; jeg måtte knuse ytterligere noen sparegriser for å hente hjem det røde gliset. Men bilen jeg til syvende og sist endte opp med, er mer enn verdt pengene – både opplevelsesmessig og som en investering.

Og snipp snapp snute...

Nå kan jeg bare glede meg til sommeren. Når fuglene synger, naturen viser seg fra sin beste side og det lukter varm, våt asfalt når sola endelig treffer bakken. Da skal takluka stå på full gløtt og la den milde vinden rive i håret. Ryggen skal hvile sånn passe tilbakelent i de knalltøffe sportssetene, mens den bunnsterke rekkesekseren murrer silkemykt der framme.

Nå har jeg min egen sportsbil fra åttitallet. En doning som får nakker til å snu seg overalt. Av forskjellige grunner, riktignok: Noen synes den er blodharry. Noen synes den er helt nydelig. Jeg tar en Ole Brumm, og sier den er helt nydelig blodharry.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i bladet Autofil

Her blir ikke framtiden på strøm kjedelig