Variable ventiltider er en smart og nyttig teknologi som i løpet av de siste årene har fått svært stor utbredelse i bilmotorenes verden. Det motorprodusentene søker å oppnå med denne teknologien, er skape en best mulig fyllingsgrad gjennom hele turtallsregisteret. Dette oppnås ved å åpne og lukke ventilene på ulike tidspunkter ved ulike turtall.

Forenklet kan vi si at teknologien innebærer korte ventiltider ved lave turtall og lengre tider ved høye turtall. Ved å velge lange ventiltider, slipper en større mengde luft inn i brennkammeret. Dermed kan man også tilsette en større mengde drivstoff, med økt dreiemoment og effekt som resultat. Ved å legge til rette for korte ventiltider ved lavere og midlere turtall, oppnår man lavere forbruk og reduserte utslipp.

Variable ventilløft er også en velkjent teknologi. Variable løft er imidlertid mer eksklusivt enn variable tider, i den forstand at langt færre motorer er utrustet med teknologien.

Selve betegnelsen "ventilløft" er egentlig en misvisende og forvirrende term i dagens bilverden. Bakgrunnen for betegnelsen er at de fleste forbrenningsmotorer i gamle dager hadde underliggende kamaksler som betjente ventilene via støtstenger. Støtstengene løftet en leddet vippearm, som i sin tur var koblet til ventilen. I dagens verden, der så godt som alle motorer har overliggende kamaksler med kammer som dytter ventilene ned, ville "ventildytt", "ventilstøt" eller "ventilslag" vært mer logiske uttrykk.