Arveavgift er avgift på arv eller gave. Arveavgiften er faktisk ikke av ny dato, den går helt tilbake til det gamle Rom, hvor keiser Augustus innførte en avgift på 20 prosent av all arv. Pengene var øremerket til pensjon av keiserens soldater.

I dag fastsettes satsene av Stortinget hvert eneste år, du slipper altså ikke unna.... Den som har mottatt arv eller gave, skal sende gavemelding til skattefogdkontoret i det fylket arvelater eller giver bor. Er arvelater eller giver bosatt i utlandet, skal meldingen sendes til Oslo og Akershus skattefogdkontor.

Ved arv er fristen for å sende melding seks måneder etter dødsfall, og ved gave- eller arveforskudd en måned etter at gaven eller arveforskuddet er mottatt.

Ved dødsfall har alle arvinger plikt til å sende melding selv om det er fullmektig i boet. Arveavgiften skal betales til skattefogdkontoret i det fylket arvelater eller giver bor.

Plikten til å betale arveavgift utløses i utgangspunktet ved alle former for arv. For visse ytelser er det imidlertid avgiftsfrihet.

Hvem må betale arveavgift?

Det er du som arver som må betale arveavgiften. Det samme gjelder gave, eller del av gave til: a) Noen som på den tid gaven ytes er giverens eller hans ektefelles nærmeste arving etter loven, eller fosterbarn. b) Noen som på den tid gaven ytes er tilgodesett i giverens testament. c) Slektning i rett nedstigende linje til noen som er nevnt under a) eller b). d) Ektefelle til noen som er nevnt under a), b) eller c), eller som ville stått i slikt forhold til giveren dersom han hadde vært i live. e) Selskap, legat, stiftelse eller annen formuesmasse der noen som er nevnt under a), b), c) eller d) gjennom aksjebesittelse eller på annen måte er interessert på vesentlig samme måte som en deltaker eller eier. Det samme gjelder når utdelinger fra formuesmassen må antas hovedsakelig å komme medlemmer av en eller flere bestemte familier til gode. Avgift må også betales av gave eller del av gave som ikke ble gitt senest seks måneder før giverens død. Er mottakeren eller hans ektefelle betenkt i giverens testament ved dødsfallet, gjelder det samme for gave som ikke var ytet senest fem år før giverens død.