Noen har regnet feil, grundig feil. Mest sannsynlig har de ikke regnet i det hele tatt. Vi snakker om hvor mange barnehageplasser det er bruk for i dette landet - og spesielt i hovedstadsregionen.

Det er flere man får lyst til å skylde på når man begynner å forstå at man kan se langt etter barnehageplassen: Politikene, regjeringen, byrådet, bydelene og barnehagekonsulentene.

Men mest korrekt er det nok å skylde på politikerne. Det er tross alt de som har ansvar for en overordnet politikk her til lands. Det er de som må legge til rette for at hjulene kan gå rundt. Og når de ikke gjør det, må vi protestere. Høylydt.

Ingen jobb, ingen skatt

Krisen er åpenlys for de fleste: Hvordan kombinerer man et yrkesaktivt liv med det å få passet barnet sitt? Får du ikke en pasningsordning, går det rett og slett ikke. En ettåring kan jo ikke være alene hjemme.

Og finner du ikke en dagmamma - eller tør du ikke å sette gullungen bort til en person som passer 10 barn på én gang? Vel, da er eneste utvei faktisk at enten mamma eller pappa slutter i jobben.

Jeg har faktisk ufattelig vanskelig for å tro at Regjeringen og politikerne har tenkt gjennom dette. For la oss si at en person som tjener 400.000 kroner i året - og betaler 130.000 kroner i skatt - slutter i jobben. Da mister Staten hele skatteinntekten.