- Vi har kommet til det post-industrielle samfunnet, sier de. Kunnskapssamfunnet er her, det er slutt på gruver og smelteovner, tiden har kommet for å putte alt i skyen (?).

Dette er naturligvis ikke sant. Produksjonen av mat og industrivarer øker, men er dyttet sydover på planeten eller kraftig effektivisert. I sistnevnte tilfelle er det riktignok noen som sitter og leser avisen i en fabrikkhall og må gripe inn om roboten feiler, men i bunnen, langt under gulvet på samfunnet, ligger det stadig en stor dampkjele, slik som på Charles Dickens' tid. Den genererer strøm, kunstgjødel og transport og den er drevet av olje og kull.

Så det tilsynelatende paradoksale skjer at jo mer "kunnskapssamfunn" vi får, og jo mer vi anlegger uterestauranter og bøkealléer på de tidligere fabrikkområdene langs kaiene våre, jo mer CO2 slipper vi ut.

Sjekk biffens CO2-avtrykk

Finanskrisen har gitt et svakt fall i CO2-utslippene som var 2,2% lavere i 2008 enn i 2007. Men stadig var de på 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter. (Rundt 4/5 av dette er CO2, de andre utslippene er regnet om til CO2-ekvivalenter etter hvor skadelige de er).