Bare eldre nordmenn er idag klar over at vi for noen år siden hadde en av Europas og verdens største visediktere gående blant oss. Alf Prøysen er idag bare kjent for et par sanger, "Du skal få en dag i mårå" og "Julekveldsvise". Men han skrev hundrevis av andre, i en rekke sjangre. Moroviser, barnesanger, kjærlighetssanger, ballader og ikke minst viser med skarp politisk brodd. Han formulerte bilder og tanker vi kjenner igjen når han har sagt det først.

Folket bærer visearven

De andre store visedikterne av Prøysens generasjon holdes vedlike i det små. Det er hjemmespillerne, de tusen gitarhjem, som skriver ut tekstene til Bob Dylan, Cornelis Vreeswijk og Jaques Brel fra internett og sprer tradisjonen. De spilles fremdeles sporadisk på radio, og en og annen plate selges av Platekompaniet og iTunes, men visekunsten holdes i stor grad i live av gatemusikanter, kaféspillere og festplagere. De fyller hullene mellom de sjeldne radiospillingene. De gjør visene til allemannseie som vi nynner på jobben og synger for småbarna.

Det er kanskje ikke så interessant å måle den ene mot den andre. Kanskje var Ted Hughes større enn Bob Dylan. Kanskje er Tranströmer større enn Vreeswijk og Hauge dyktigere enn Prøysen. Men ingen nynner Tranströmer-viser, han blir aldri så innvevd i våre liv som sosionomen fra Stockholm.