Den katastrofale kollapsen av København-konferansen fører til at utslippskuttene må foretas innenlands, i hvert land for seg. Det er nå usannsynlig at vi får et velfungerende, internasjonalt system for kjøp og salg av utslippskvoter. Jens Stoltenbergs plan om å kjøpe seg fri fra ubehageligheter ved å kjøpe kvoter (og ikke benytte dem) har falt i fisk. Det norske, nasjonale kvotesystemet og EUs interne kvotesystem vil bestå, men hittil har Norge i stor grad kjøpt kvoter gjennom det internasjonale CDM-systemet. Effekten av dette kvotesystemet, som også omfatter utviklingsland, er uansett usikker. Og nå blir det kanskje oppgitt som internasjonal strategi.

Handel med klimakvoter ville gjort utslippsreduksjonene langt mindre smertefulle, da bare de beste og mest lønnsomme prosjektene hadde fått utslippstillatelser. Vi hadde automatisk kuttet der det gjorde minst vondt først. Men uten gode kontrollmekanismer og klare nasjonale mål, vil kvotehandelen antakelig først og fremst fremme juks og korrupsjon.

Så hva gjør vi? I motsetning til de andre industrilandene har vi små utslipp fra energiproduksjon. Dermed må kuttene tas i øvrig industri, i transport og i oppvarming (og kjøling) av bygninger. Om utslippsmålene virkelig tas alvorlig, må vi regne med krav om planmessig soloppvarming og varmepumper i nye hus. Industrien må regne med høyere CO2-utgifter og vi vil få høyere drivstoffpriser. Det vil komme sterkere nasjonale føringer på kommunal planlegging: Man kan ikke lenger legge boligfelt langt ute i marka, der eneste realistiske transport er privatbil.