Siste uke skapte historien om "Gi en geit"-kampanjen som er kjørt de to siste årene en del blest: Kirkens Nødhjelp og Flyktningehjelpen, som begge har bedt folk gi bort en geit til jul, øremerker ikke gaven din. Den går inn i organisasjonenes alminnelige driftsutgifter, både til markedsføring i Norge og til tiltak i utviklingsland.

Høye markedsføringsutgifter

Både Kirkens nødhjelp og Flyktningehjelpen har staten som sin største finansieringskilde. Staten krever imidlertid at organisasjonene har et visst nivå på egeninntektene. Derfor bruker de nokså mye ressurser på å samle inn penger. Flyktningehjelpen meddelte innsamlingskontrollen at de i 2008 brukte 46 millioner kroner på å samle inn 31 millioner, Kirkens Nødhjelp at de brukte 26 millioner kroner på å samle inn 139 millioner.

I tillegg betaler de innsamlede midler andre administrasjonskostnader i Norge og i mottakerlandet også. Alt dette er naturligvis helt i sin orden, spørsmålet er bare om det finnes mer effektive måter å hjelpe folk i fattige land på.

Cash er best

Ifølge vanlig velferdsteori skal det mest effektive være å sende penger, rett og slett. Den som har skoen på vet best hvor den trykker, og gitt at vi ikke tror de fattige er dummere enn oss, burde vi sende klingende mynt. Det er det innvandrerne i industrilandene gjør - de sender hjem penger. De sender ikke team av høytlønte europeere for å grave brønner eller lære bort jordbruk.