I de gamle samfunn og frem til våre dager er håret derfor blitt sett på som ”livets sirkulasjon”. Det ernæres av en indre saft som gjennom håret synliggjør det usynlige, liksom mennesket i naturen og kroppen er for sjelen.

I antikken mente man at sjelen forener seg med materien gjennom håret. For grekere og for indiere var håret stedet hvor sjelen hadde sin bolig. Ved gudenes inngripen i mytologien ved å kutte Didos hår kunne hun løse seg opp å forsvinne i luften (Vergils ”Eneiden”).

Fordi håret vokser uten stans har håret en kraft som av mange ble sett på som hellig. I de gamle samfunn lot man derfor håret vokse som tegn på kraft og at man var en av de utvalgte.

Fikk ikke klippe segI Østen ble prestene nektet å klippe håret, og Samson som var velsignet av Gud - mistet sine naturlige krefter, da hans hår under søvnen ble klippet av Dalila. Men ved å la håret vokse ut igjen overmannet han igjen sine fiender.

Denne historien finnes i mange utgaver i tallrike kulturer, også i den greske antikken og blant keltiske slaver. Aristoteles forteller at lyriere foretrakk å betale enorme skatter til grekerne fremfor å bli tvunget til å klippe håret.