Historien om håret

Håret som kroner våre hoder er en del av menneskets skjønnhet. Tradisjonen vil ha det til at det beskytter det mest verdifulle – hodet som utgangspunkt for stedet hvor sjelen bor.

Publisert
Sist oppdatert

I de gamle samfunn og frem til våre dager er håret derfor blitt sett på som ”livets sirkulasjon”. Det ernæres av en indre saft som gjennom håret synliggjør det usynlige, liksom mennesket i naturen og kroppen er for sjelen.

I antikken mente man at sjelen forener seg med materien gjennom håret. For grekere og for indiere var håret stedet hvor sjelen hadde sin bolig. Ved gudenes inngripen i mytologien ved å kutte Didos hår kunne hun løse seg opp å forsvinne i luften (Vergils ”Eneiden”).

Fordi håret vokser uten stans har håret en kraft som av mange ble sett på som hellig. I de gamle samfunn lot man derfor håret vokse som tegn på kraft og at man var en av de utvalgte.

Fikk ikke klippe segI Østen ble prestene nektet å klippe håret, og Samson som var velsignet av Gud - mistet sine naturlige krefter, da hans hår under søvnen ble klippet av Dalila. Men ved å la håret vokse ut igjen overmannet han igjen sine fiender.

Denne historien finnes i mange utgaver i tallrike kulturer, også i den greske antikken og blant keltiske slaver. Aristoteles forteller at lyriere foretrakk å betale enorme skatter til grekerne fremfor å bli tvunget til å klippe håret.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dinside er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer