Jeg har blitt utsatt for ID-tyveri. Er du fast leser av DinSide, kan du ikke ha unngått å få det med deg. For noen dager siden haglet det med brev, SIM-kort og PIN-koder som jeg ikke hadde bedt om. Nå har jeg fått bekreftet det jeg fryktet - jeg må rydde opp, mens ID-tyven får fortsette i fred.

Det plager meg selvsagt. Samtidig som jeg ringer Telenor og sperrer abonnementer, står det noen på postkontoret, et steinkast unna der jeg bor, og henter ut pakker i min manns navn. Jeg blir opprørt, og jeg blir nysgjerrig. Jeg føler tyven henger i nabolaget mitt. Jeg vil ikke ha han her, rotende i postkassen min eller i papirinnsamlingen i kjelleren. Jeg vil ha hjelp av politiet, og jeg vil vite hvem det er.

Men jeg får ikke hjelp av politiet. To ganger var jeg på Sentrum politistasjon i Oslo for å levere en anmeldelse, og begge gangene kunne to ulike betjenter fortelle meg, uten å se noe nærmere på papirene jeg leverte, at denne saken ville bli henlagt. Gang nummer to presset jeg på. Jeg fortalte at jeg hadde mailadressen som sendingsnumrene var sendt til. (Med de rette tillatelser er jo IP-adressen enkel å spore opp.) Jeg ga dem også en liste over sendingsnumrene på alle pakkene som var hentet ut med nøyaktig tidspunkt for alle utleveringene. - Det finnes vel overvåkningskameraer? spurte jeg. Politibetjenten smilte overbærende.