Rådene i artikkelen fra 5. mai var selvfølgelig avfødt også av en god del flaks (børsen nådde sitt toppnivå dagen etterpå), men det var en spesielle episode som fikk meg til å tro at vi var på konjunkturtoppen: Vi var midt inne i et lønnsoppgjør som tegnet til å bli meget kostbart, uten at det i noen særlig grad lot til å berøre markedene. Det var klart at de høye tilleggene etterhvert ville gi et visst prispress i økonomien.

Samtidig la regjeringen frem et knippe dårlige forslag til revidert nasjonalbudsjett. Svakheten var ikke bare en helt usedvanlig samling dumme tiltak, men at ingen av dem hadde utsikter til å bli vedtatt. Dette så ikke ut til å bekymre regjeringspartiene, som lot til å mene at de hadde gjort sitt ved på en eller annen måte å ha skrapt sammen noen forslag som ga litt innstramning. Ville ikke Storinget ha forslagene, så too bad, men regjeringen skulle på sin side snart hjem til distrikts-Norge på ferie og hadde sauesanking og juksafiske å tenke på.

Så kom "episoden". Omtrent 3. mai leste jeg i avisen at totalindeksen på Oslo børs hadde satt ny rekord. Men dette var ikke registrert på avisenes forsider. Hverken i Finansavisen eller i Dagens Næringsliv. Man måtte til børssidene for å finne det ut. Børsrekorder var blitt så dagligdags. Avisene gadd ikke å skrive om det lenger.