Dette er historien om hvordan jeg ble kvitt min gode venn, som jeg har hygget meg med tusenvis av kvelder foran tven.

I høst kjøpte jeg meg en ny sofa. En sånn "trendy" beige sofa med rette kanter og sjeselong. Jeg hadde grublet lenge på om jeg faktisk skulle gå til det drastiske skritt å kvitte meg med den gamle hvite sofaen min, men fant ut at det var på tide at våre veier skiltes.

Det skjedde hardt og brutalt en kveld i slutten av oktober. På døren kom sofabudet med min nye sjeselongsofa, og det var ikke annet å gjøre enn å plukke den gamle sofaen fra hverandrei hui og hast.

Men hvor i all verden skulle jeg gjøre av den?

Jeg, en regelbryter

Jeg hadde ikke lyst til å kaste den. Den var ikke spesielt fin på noen måte, det var en helt grei Ikea-sofa som trofast hadde latt rumper i varierende størrelse breie seg i den siden en gang på 90-tallet (hvem sier at Ikea ikke lager kvalitet?). Det føltes som sløseri å slenge en helt brukbar sofa på dynga.

Nødløsningen ble å plassere den helt nederst i trappeoppgangen, ved inngangen til sameiets kjeller.