Det er ikke min forståelse at det ikke finnes skyld, skam eller mulighet for å legge slike følelser bak seg. Når vi i ond vilje har påført andre en smerte de verken fortjente eller hadde bruk for, er det grunn for oss til å be om tilgivelse.: "Jeg forstår jeg har handlet galt mot deg." "Jeg forstår hvor vondt dette har gjort deg." "Kan du gi meg syndenes forlatelse?"

Vi befinner oss i en religiøs tradisjon. En tradisjon som har gitt oss to alternativer i skarp motsetning til hverandre. Det ene har vært godt, det andre vondt eller sagt på en annen måte: Det ene alternativet har vært Gud, himmel og evighet, det andre Djevel, helvete og fortapelse.

I dette straff og belønningssystemet av to helt motsatte muligheter har noen satt seg eller blitt satt i posisjon til å dømme. Med en til tider nærmest ufeilbarlig innsikt i rette eller gale, smale eller brede veier har de vurdert våre handlinger og innstillinger som gode eller onde. "Guddommelige" autoriteter har påvirket våre selvbilder, slik at vi "dypt inne" har ført oss fri eller skyldige.

Det setter dype spor å leve i slike systemer. Særlig dype blir sporene når regelverkene om rett og galt berører forhold i oss som lar seg sette til side. Jeg tenker på seksualiteten. Hvordan vi enn snur og vender på det tror i alle fall jeg, at uten seksualiteten hadde vi faktisk ikke vært her. Vår formødre og fedre ville ikke vært nettopp det uten nettopp den, og vi, ja, nettopp: vi ville ikke ha vært.