- Hold på maska og ta et langt skritt ut! roper en av instruktørene.

Jeg følger ordre og tar vann over hodet. Tre ting skiller denne vannbrytingen fra andre badeturer. For det første signerte jeg nettopp bort livet i fall noe skulle gå galt. For det andre har jeg en svær metalldunk på ryggen og et blybelte rundt magen. Og for det tredje skal jeg ikke opp til overflaten igjen den neste halvtimen. Et par sekunder har gått og jeg er nødt til å trekke pusten. Et svart munnstykke i plast skiller saltvannet fra svelget. Jeg hever brystkassen, og inn strømmer surstoff! Det er som jeg gjenoppdager fenomenet åndedrett. Området turbåten har ankret i dag heter Michaelmod Reef. Turen fra Cairns tok nærmere to timer på nokså urolig sjø. Men her inne ved revet er det stille bortsett fra noen fugleskrik. På overflaten ligger en fredet fugleøy, der det klare, lyseblå vannet dupper rundt den kritthvite stranda.

Tid og rom opphører

Under vann er sanda dekket av koraller i alle tenkelige former og farger. Det er utrolig hvor få kubikkmeter man behøver å bevege seg før filmrullen på undervannskameraet er tom. Havet er mektig rolig her nede. Alt du hører er når surstoffet sendes inn og når du puster ut luftboblene. Bevegelsene bremses. Rolig kan man gli i alle retninger. Med surstoff og svømmeføtter har man med ett boltreplass på undersiden av vannflaten. Tid og rom opphører. Da er det godt at instruktøren plutselig minner deg om at surstoffmåleren allerede viser at det er på tide med påfyll. Nesten 20 par svømmeføtter tar en pause mens vi spiser. Alle har smil om munnen og maskespor rundt øynene.